Astronauten som fikk en åpenbaring

Edgar Mitchell var sjettemann på månen. Ferden ga ham en aha-opplevelse og et nytt syn på kosmos. Lynne McTaggart forteller historien, fra boken «Den usynlige veven».

Noe skjedde med Edgar Mitchell. Kanskje var manglende tyngdekraft årsaken, eller kanskje sanseforvirringen. Han var på vei hjem, som for øyeblikket var omtrent 400 000 kilometer unna. Hjem var et sted på overflaten av den skylagte asurblå og hvite halvmånen han iblant fikk et glimt av gjennom det trekantede vinduet på Apollo 14s kommandomodul.

To dager tidligere var han blitt sjettemann som landet på månen. Den første måneferden som gjorde vitenskapelige undersøkelser var en triumf. Lasterommet var fylt med 42 kilo stein- og jordprøver. Én ting hadde de imidlertid ikke helt forutsett. Den ubebodde verdenen, fattig på tyngdekraft og fri for en døyvende atmosfære, påvirket sansene. Her fantes ingen holdepunkter som trær eller telefonstolper, bare Antares – den gullfargede, insektlignende månemodulen.

I det støvgrå landskapet ble all oppfatning av rom, størrelse, avstand og dybde voldsomt forstyrret. Sjokkert erfarte Edgar at alle navigasjonspunkter, møysommelig notert på høyoppløselige fotografier, var minst dobbelt så langt unna som forventet. Det var som om han og Alan Shepard hadde krympet under romferden. Tilværelsen var preget av en underlig letthet. Til tross for den tunge, klumpete romdrakten følte Mitchell seg mer oppløftet for hvert steg i den svake tyngdekraften.

Under den hvileløse aktiviteten ble det lite tid til refleksjon eller undring – tanker om et større formål med ferden. De følte seg forpliktet til å holde øye med klokken mens de krysset av for detaljene Houston hadde stappet inn på timeplanen. Først da landingsfartøyet igjen var koblet sammen med kommandomodulen, og todagersferden tilbake til jorden var i gang, kunne Edgar ta av seg romdrakten som var tilsmusset av månestøv. Han lente seg tilbake i sine lange underbukser, og prøvde å få orden på frustrasjonen og tankemylderet.

Som festet på et grillspyd roterte Kittyhawk langsomt, for å balansere temperaturen på hver side av romfartøyet. I langsomme omdreininger kom jordkloden med jevne mellomrom til syne gjennom vinduet, som en liten halvmåne i en altoppslukende stjernenatt. Vi er vant til å se himmelen over oss, men i dette perspektivet byttet jorden stadig plass med resten av solsystemet, slik at himmelen omfavnet den fra alle kanter.

Mens han stirret ut av vinduet, fikk Edgar den underligste følelsen han noen gang skulle få. Det var en følelse av samhørighet, som om alle planeter og mennesker gjennom alle tider var knyttet sammen av en usynlig vev. Det storslåtte øyeblikket tok pusten fra ham. Selv om han fortsatte å skru på knotter og trykke på knapper, følte han seg adskilt fra kroppen. Det var som om en annen overtok navigasjonen.

Tilsynelatende fantes det et enormt kraftfelt, som knyttet sammen alle folk, alle deres tanker og intensjoner, all levende og ikke-levende materie til alle tider. Alt han tenkte eller gjorde ville påvirke resten av kosmos, og hver hendelse i kosmos ville ha tilsvarende effekt på ham. Tid var bare en kunstig konstruksjon. Alt han hadde lært om universet, mennesker og tingenes adskilte tilstand, føltes feil. Det fantes ingen uhell eller individuelle intensjoner. Den naturlige intelligensen hadde vært i drift i milliarder av år. Den hadde skapt molekylene han bestod av, og var også ansvarlig for denne ferden. Dette var ikke noe han kun oppfattet i sinnet. Det var en overveldende, instinktiv følelse; som om han fysisk utvidet seg gjennom vinduet og ut til kosmos’ ytterkanter.

Han hadde ikke sett Guds ansikt. Det føltes ikke som en typisk religiøs opplevelse. Det var mer som en blendende åpenbaring av mening; det Østens religioner ofte kaller en «ekstase av enhet». Det var som om Edgar Mitchell, i løpet av ett eneste øyeblikk, hadde oppdaget og opplevd Kraften. Han gløttet bort på Alan og Stuart Roosa, den tredje astronauten på Apollo 14, for å se om de opplevde noe lignende. Da de hadde trådt ut av Antares til slettene på Fra Mauro, ett av månens høylandsområder, hadde hardhausen Alan sett opp og grått ved synet av jorden. Alan var en veteran fra den første amerikanske romferden. I den klumpete romdrakten hadde han egentlig ikke tid til mystisk svermeri, men jorden hadde vært ubegripelig vakker i den luftfrie himmelen. Nå virket det som om Alan og Stuart automatisk utførte oppgavene sine. Derfor torde ikke Edgar å nevne sitt eget ultimate sannhetsøyeblikk.

Han hadde alltid vært raringen i romprogrammet. Med sine 41 år var han blant Apollos eldre medlemmer, selv om han var yngre enn Shepard. Riktignok spilte han rollen sin, med sandfarget hår, bredt Midtvesten-fjes og like rolig og uanfektet tale som en ruteflyger. For de andre var han likevel en intellektuell; den eneste med både doktorgrad og erfaring som testpilot.

Selv likte han å betrakte seg som en utforsker mer enn en testpilot; en slags moderne sannhetssøker. Hans dragning mot vitenskap var i konstant brytning med en heftig, baptistisk fundamentalisme fra oppveksten. Det virket ikke tilfeldig at han var oppvokst i Roswell, New Mexico, der de første romvesnene angivelig ble observert. Han hadde bodd en drøy kilometer fra hjemmet til Robert Goddard, opphavsmannen til amerikansk rakettforskning, og få kilometer over fjellene fant de første prøvesprengningene av atombomben sted. Vitenskap og åndelighet levde side om side i ham og konkurrerte om hans tilslutning, men helst ønsket han at de tok hverandre i hendene og sluttet fred.

Edgar Mitchells aha-opplevelse i rommet hadde slått sprekker i mange av hans vante forestillinger. Det som plaget ham mest med erfaringen fra det ytre rom, var samtidens vitenskapelige forklaring på biologi og særlig bevissthet, som nå virket håpløst reduksjonistisk. Biologien syntes å henge fast i et 400 år gammelt verdensbilde. Den rådende biologiske modellen syntes fortsatt å være basert på et klassisk newtonsk syn på materie og energi, med faste, separate legemer på forutsigbar flukt i et tomt rom. Når det gjaldt kroppen, rådet den kartesiske oppfatningen om at den er adskilt fra sjelen eller sinnet. Ingenting i denne modellen kunne gjenspeile menneskets kompleksitet, dets relasjon til verden, eller, i særdeleshet, bevisstheten.

Boken «Den usynlige veven» ble utgitt på Flux i 2012.