Det som skjer når barn ikke blir forstått

Stresser du deg syk selv om du ikke har vært utsatt for traumer? Gabor Maté skriver om en annen årsak til uheldig emosjonell utvikling.

Det er intuitivt lett å forstå hvorfor mishandling, traume eller ekstrem grad av vanskjøtsel i barndommen får negative konsekvenser. Men hvorfor utvikler mange mennesker stressrelaterte sykdommer uten å ha vært utsatt for mishandling eller traume? For disse menneskene kommer ikke lidelsen av at de ble påført noe negativt, men av at de ble frarøvet noe positivt.

Et spedbarn som har helt perfekt syn ved fødselen, vil bli ugjenkallelig blind dersom han eller hun ble satt bort i et mørkt rom i fem år, fordi synsnervebanene trenger å bli stimulert av lysbølger for å utvikle seg. Det samme gjelder for emosjonell utvikling: Det er helt avgjørende med en relasjon til foreldrene der disse ser og forstår barnets følelser.

Malen til våre fremtidige relasjoner bygger på de nervebanene som etableres i relasjon til våre tidligste omsorgspersoner. Vi vil ha en forståelse av oss selv slik vi har blitt forstått, elske oss selv slik vi har opplevd å bli elsket på et dypt, ubevisst plan, ivareta oss selv med den samme medfølelsen vi dypest sett har opplevd som små barn.

For å tilfredsstille tilknytningsbehov hos mennesker er det ikke nok med fysisk nærhet og berøring. Like viktig er en nærende emosjonell forbindelse, særlig kvaliteten på inntoningen. Det er en prosess der foreldrene «toner inn» på barnets emosjonelle behov. Prosessen er dypt instinktiv, men lett å undergrave dersom foreldrene er stresset eller distrahert. Inntoning kan også mangle helt, dersom den voksne aldri har opplevd å få det i sin barndom.

Barn i relasjoner uten inntoning kan føle seg elsket, men på et dypere plan opplever de ikke å bli anerkjent for den de egentlig er. De lærer seg å vise frem bare den «godkjente» siden av seg selv til foreldrene. De fortrenger den følelsesmessige responsen foreldrene avviser. De lærer å avvise seg selv for å ha en slik respons. De vokser opp med en kronisk tendens til å føle seg alene med følelsene sine. De føler ikke at de kan dele følelsene med noen. Ingen «forstår».

Her er det ikke snakk om mangel på kjærlighet fra foreldrenes side, heller ikke om fysisk atskillelse mellom foreldre og barn. Det er et tomrom i barnets opplevelse av å bli sett, få empati og virkelig bli forstått på et dyp følelsesmessig plan.

Når den voksne er fysisk tilstede, men følelsesmessig fraværende, kalles det proksimal separasjon. En slik samhandling mellm foreldre og barn er en fremvoksende norm i vårt hyperstressede samfunn. Graden av fysiologisk stress et barn opplever ved proksimal separasjon nærmer seg nivåene ved fysisk separasjon. Proksimal separasjon påvirker det lille barnet på et ubevisst psykologisk plan, mer enn på det bevisste tanke- og følelsesplanet. Det er ikke noe den voksne husker ved tilbakeblikk på barndommen, men det vil være innkapslet som tapsbiologi.

Folk som er blitt «opplært» på denne måten i barndommen, er mer tilbøyelige til å velge voksne relasjoner som gjenskaper et mønster av gjentatte proksimale separasjoner. De kan for eksempel velge partnere som ikke forstår, aksepterer eller verdsetter dem for den de er.

Teksten er et utdrag fra «Når kroppen sier nei» av Gabor Maté. I boken gir han eksempler på proksimal separasjon, og mange andre opplevelser som kan skape stressrelatert sykdom.