Er sinn og bevissthet begrenset til hjernen?

Etter fire hundre år med mekanistisk vitenskap har det nesten ikke vært noen fremgang med å forstå hvordan hjernen produserer subjektiv opplevelse, skriver Rupert Sheldrake. Kan det skyldes av sinn-i-hjerne teorien er feil? 

Dusinvis av genomer er sekvensert og kartlagt, og hjerneskanning blir stadig mer presis. Men fortsatt finnes ikke belegg for at liv og bevissthet kan forklares bare ved hjelp av fysikk og kjemi. Blant dagens forskere innen nevrovitenskap og bevissthetsstudier er det ingen enighet om bevissthetens eller sinnets natur.

Filosofen David Chalmers har kalt selve forekomsten av subjektiv opplevelse for ‘det tøffe problemet’ [the hard problem]. Det er fordi subjektiv opplevelse simpelthen ikke lar seg forklare som en form for mekanisme. Selv om vi forstår hvordan øye og hjerne reagerer på rødt lys, finnes ingen forklaring på opplevelsen av rødt. Den kjente fysikeren og biologen Francis Crick brukte årtier av sitt liv på å prøve å forklare bevissthet på mekanistisk vis. Han innrømmet åpent at materialistisk teori var en ‘forbløffende hypotese’, stikk i strid med sunn fornuft.

Materialisme er doktrinen om at bare materie er virkelig. Ut fra det finnes sinn bare i hjernen, og mental aktivitet er bare hjerneaktivitet. Det tradisjonelle alternativet til materialisme er dualisme, doktrinen om at sinn og hjerne er radikalt forskjellige. Hjerner er materielle og sinn er ikke-materielle; materien er innenfor tid og rom, og sinn er utenfor tid og rom. Dualisme stemmer bedre overens med hva vi opplever, men gir ingen mening for mekanistisk vitenskap og blir dermed kategorisk avvist av materialister.

Det var dualistiske kristne som grunnla en mekanistisk vitenskap i det syttende århundre. De nedgraderte materien ved å gjøre den fullt ut livløs og mekanisk, samtidig som de oppgraderte menneskets sinn til noe fullstendig annet enn ubevisst materie. Ved å skape en uoverstigelig kløft mellom de to trodde de at de forsterket argumentene for menneskets sjel og dens udødelighet, samtidig som de forsterket skillet mellom mennesker og andre dyr.

Siden 1920-årene har de fleste ledende forskere og filosofer i den engelsktalende verden vært materialister. Den ledende amerikanske behavioristen B.F. Skinner erklærte i 1953 at sinn og bevissthet var ikke-eksisterende og «oppfunnet ene og alene for å fremskaffe uriktige eller illusoriske forklaringer … Ettersom det er en kjent sak at mentale eller psykiske hendelser ikke eier fysikkens dimensjoner, har vi nok en grunn til å forkaste dem.»

Vi finner en lignende benektelse av den bevisste opplevelse hos samtidsfilosofer innen retningen som kalles ‘eliminerende materialisme‘. Der finner vi for eksempel Paul Churchland som hevder at subjektivt opplevde mentale tilstander burde betraktes som ikke-eksisterende. Dette fordi beskrivelsen av slike tilstander ikke kan reduseres til nevrovitenskapens språk.

Vi behøver ikke la oss fange av denne materialisme-dualisme motsigelsen. Det finnes en vei ut: en feltteori for sinn og bevissthet.

Vi har vent oss til det faktum at felt er noe som eksisterer både inni og utenfor materielle objekter. Magnetens felt er inni magneten, men strekker seg også ut over dens overflate. Jordens gravitasjonsfelt er inni jorden, men strekker seg også utenfor jorden og holder månen i bane. Mobiltelefonens elektromagnetiske felt er både inni telefonen og utenfor den. Her vil jeg hevde at sinnets felt både er inni og utenfor hjernen.

Hvis vi ser materialisme som en hypotese, mer enn som et filosofisk dogme, burde den kunne testes. Som Carl Sagan gjerne sa: «Ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis.» Hvor er det ekstraordinære beviset for materialistens påstand om at sinn og bevissthet ikke er annet enn hjerneaktivitet? Ingen har noensinne sett en tanke eller et bilde inni sin egen eller noen annens hjerne. Vår direkte erfaring gir ingen støtte til den ekstraordinære påstanden at all opplevelse er inni hjernen. Direkte opplevd erfaring er ikke irrelevant for bevissthetens natur: det er bevissthet.

Etter fire hundre år med mekanistisk vitenskap har det nesten ikke vært noen fremgang med å forstå hvordan hjernen produserer subjektiv opplevelse. Den gjengse antagelsen er at hjernen konstruerer et bilde eller en modell av verden inni seg selv. Psykologen Jeffrey Gray sier det tydelig: «’Der ute’ i vår bevisste opplevelse er i virkeligheten ikke der ute i det hele tatt; det er inni hodet. Vår visuelle oppfattelse er en ‘simulering’ av den virkelige verden som ‘skapes av og eksisterer inni hjernen’.»

Tanken om visuell opplevelse som simulering inni hoder får noen underlige konsekvenser. Det innebærer at når jeg ser på himmelen, er den himmelen jeg ser inni hodet mitt. Hodeskallen befinner seg med andre ord utenfor himmelen!

Ikke alle filosofer og psykologer tror på sinn-i-hjerne teorien. Mitt eget forslag er at projeksjonen av visuelle bilder utover er både psykologisk og fysisk. Den oppstår gjennom perseptuelle felt. Disse er psykologiske, i den forstand at de underligger vår bevisste sanseopplevelse. De er også fysiske eller naturlige ved at de eksisterer utenfor hjernen og har påviselige virkninger. Menneskelig sansning via utvidet syn og hørsel er ikke enestående. Andre dyr ser via felt som er projisert utenfor kroppsoverflaten, og de hører via projiserte auditive felt.

Jeg er overbevist om at veien videre går gjennom å betrakte felt for sinn eller bevissthet som en testbar hypotese fremfor en filosofisk teori. Når jeg ser på noe, omslutter persepsjonsfeltet mitt ‒ kler inn, så å si ‒ det jeg ser på. Mitt sinn rører ved det jeg ser. Derfor er jeg istand til påvirke et annet menneske bare ved å se på det.

Fristilling av sinn og bevissthet fra innesperring i hodeskaller er som å bli sluppet ut av fengsel. De fleste har allerede brutt seg ut i all hemmelighet. Selv materialister er sjelden oppriktig troende når det gjelder dem selv. Gjennomgående ignorerer de sine egne teorier i privatlivet. De tar ikke tanken om at skallen befinner seg bak himmelen på alvor, og i praksis er de dualister som tror de kan foreta frie valg. Skulle de ta sin materialistiske tro på alvor, burde de også tro at de er som roboter uten noen fri vilje. Det finnes da også materialister som ønsker å oppleve seg selv som automatiserte. Psykologen Kevin O’Regan fortalte for eksempel sin materialistkollega Susan Blackmore: 

«Helt siden jeg var barn har jeg ønsket å være en robot. Jeg tror en av de store vanskelighetene med å være menneske er at livet styres av ukontrollerbare ønsker og at hvis man bare kunne mestre disse og bli mer som en robot, ville vi ha det mye bedre.»

Men som Blackmore pekte på, en robot med følelser den kunne kontrollere ville være en uvanlig form for robot. Materialisme er vanskelig å svelge hvis man skal ta med sin egen erfaring. Praktisk talt alle vil mene at vi har en grad av fri vilje og at vi er ansvarlige for våre handlinger. Vi opplever oss selv som bevisste vesener, med visse muligheter til å foreta frie valg. Selv det å drøfte bevissthet forutsetter at vi selv er bevisste. Å si at bevissthet er en illusjon, forklarer ikke bevissthet ─ det forutsetter bevissthet. Illusjon er en bevissthetstilstand.

Like fullt har materialismen en enorm autoritet som etablert tro i vitenskapen. Mange velutdannede mennesker prøver å løse dette dilemmaet ved å innta en materialistisk fasade i vitenskapelige fora, mens de privat aksepterer realiteten i bevisst valg og bevisst opplevelse. En feltteori for sinn og kropp fristiller oss fra denne låste dobbeltheten. Sinn er da tett forbundet med felt som strekker seg ut over hjernen både i rom og tid. Er mystiske opplevelser akkurat det de later til å være: forbindelser mellom menneskesinn og større, mer omfattende former for bevissthet?

Teksten er et redigert utdrag fra Rupert Sheldrakes bok «Vitenskapens vrangforestillinger».