Sannhetens kunst

Filmregissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er blitt 85 prosent seg selv. Det har han ikke alltid vært. Under oppveksten følte han at han var en annen inni enn utenpå. Etter langvarig psykoterapi og en motvillig oppvåkning som kunstner, er han i dag et usedvanlig åpent og ærlig menneske. Han lever i ”fattigdom” på beste vestkant i Oslo, på et lite rom i kulturkollektivet Volapük.

I vår er han aktuell med sin andre kinofilm, De umoralske. Her følger en dyptpløyende samtale med ham som Flux trykket i boken Kunsten å være modig.

– Tror du man må være ekstra modig for å finne en mening med livet?

– Dersom ditt oppvekstmiljø ikke samsvarer med hva du er; dersom du føler deg som en fremmed, må du på ett eller annet plan ta et oppgjør med det. Dette kan være å konfrontere dine foreldre eller rett og slett stikke av. Jeg oppfatter ikke meg selv som modig, men som et menneske som er opptatt av ”sannheten” fordi jeg var så usann som barn og ung. Nå har jeg funnet en mening med livet fordi jeg er mer sann enn noensinne.

– Hva er sannheten?

– For en stund siden deltok jeg i en debatt om kvalitet i norsk spillefilm. Der het det at du vet hva kvalitet er når du ser det. Det samme vil jeg si om sannheten, og den har mange tusen ansikter. Sannhet er knyttet til behov; som alt annet som styrer menneskene. For meg ble sannheten knyttet til opplevelsen av at jeg ikke kjente igjen meg selv. Min overlevelsesstrategi som barn og ung handlet mye om å holde igjen aggresjon og gjøre meg selv usynlig. Mamma og pappa og bror og søster tok ut raseriet, men ikke jesusbarnet Lars Daniel, som var den store fredsmegleren og den som skulle redde familien! Sannhet handlet da om å bli synlig som den jeg var, og dermed lære seg å bli sint og sette grenser for andre. Ja, å lære seg at det å være snill ikke betyr at man alltid skal si ”ja” og la de andre få viljen sin.

– Sannhet er altså ikke noe du leter etter utenfor deg selv?

– Sannhet blir en indre kvalitet i den forstand at jeg blir meg selv, og handler mer som meg selv. Vi har alle en medfødt vesenskjerne som er oss. Vokser du opp i et miljø hvor du kan være seg selv, får du ofte ikke så store psykiske problemer. Føler du derimot at du ikke hører hjemme der du er, bruker du kanskje hele livet på å bli deg selv. Mye av mitt liv har handlet om å ta av meg klærne fra oppveksten, stå naken og ikle meg mine egne klær. Da blir det vanskelig å ha tid til en utdannelse og en vanlig yrkeskarriere. Det kan sammenlignes med et bilde jeg har sett i litteraturen: trær som gror opp med masse lys og luft blir rette og flotte, mens trær som vokser opp under berghammere blir krokete. De rette trærne er vakre å se på, de krokete har kanskje mer personlighet og sjarm!

– Ville ikke verden blitt kjedeligere hvis ingen drev en slik søkende og reflekterende  virksomhet som til og med kan gi oss kunstneriske kvalitetsprodukter?

– Jo, verden ville blitt mye kjedeligere, og den er blitt mye kjedeligere. Ingen har hatt bedre oppvekstvilkår enn vi har nå i Vesten. Noe av prisen vi betaler for velferdssamfunnet er kjedeligere mennesker, men det er en pris jeg synes er ok å betale. Sannhet er noe du bare er opptatt av hvis du har behov for det. Det gjelder både kunstnere og andre som søker etter den. Akkurat som troen på Gud er et behov hos oss. Det kan være et ønske om å komme tilbake til livmoren igjen, en tilstand hvor vi svømte i et slags gudehav, eller er det kanskje ønsket om en altomslukende pappa troen handler om? Jeg tror kunstnere søker etter en platonsk idealvirkelighet, hvor den egentlige sannheten er. Gandhi sa noe slikt som at Gud er sannhet. Sånn sett blir muligens vårt kulturelle eller genetisk gitte behov for å søke sannheten en søken etter Gud. Det fantastiske ved mennesket som art er jo at vi har i oss denne enorme lengselen etter et ideal – sannheten – som vi ikke helt vet hva er.

– Jeg har hørt om et ”gudspunkt” i hjernen, som blant annet blir stimulert ved epileptiske anfall. Vi vet også at mange kunstnere og helgener gjennom historien har hatt epilepsi, for eksempel Dostojevski, van Gogh, den hellige Birgitta og Hildegard von Bingen.

– Dersom forskerne finner et trosgen, beviser ikke det at Gud ikke finnes. Genet kan jo være gitt oss som en disposisjon fra Gud slik at vi skal kunne strekke oss etter noe annet enn det vi kan se. Man lurer også på om et slikt gen kan finnes fordi grupper i evolusjonskampen som trodde på Gud hadde sterkere samhold og dermed overvant grupper som ikke hadde det.

– Som kunstner kan du vel ikke overleve bare ved å søke sannheten, du er også avhengig av å bli akseptert av instanser som vurderer kunstnerisk kvalitet?

– Det er ofte følelsen man får av sannhet – intuitivt og emosjonelt – som avgjør kunstnerisk kvalitet. Om verket kan fortelle oss noe vi ikke selv kan sette ord på, eller ikke har sett før. Om det kan åpne dører til noe vi kanskje er redde for å se. Lett fordøyelige filmer kaller jeg pizzafilmer, og de er også en del av virkeligheten. Problemet er at mange av dem forsøker å være et måltid på Bagatelle, og så er det bare pizza. Heldigvis er det fremdeles forskjell på flinke håndverkere og blødende kunstnere. Den eneste grunnen til å kalle seg selv kunstner, er at kunsten er den eneste måten du kan overleve og gi ditt liv mening på. Jeg hadde mye motstand mot å kalle meg kunstner, så skjønte jeg at det var en motstand mot å bli meg selv.

– Det virker ikke som om alle har det samme behovet for å ”bli seg selv”. Og noen er definitivt flinkere til å være seg selv enn andre.

– Noen kan utmerket godt leve uten å være sannferdige, mens andre konfronterer virkeligheten hundre prosent, og begge deler kan være like slitsomt. De fleste velger vel en mellomting. Jeg er cirka 85 prosent meg selv! Folk som bare er produkt av sitt oppvekstmiljø, papegøyer kaller jeg dem, er kjedelige. Men de som har funnet en interessant personlig nerve – uansett hva slags oppvekst de har hatt – blir mer interessante. Mennesker som kommer fra vanskelige vilkår og har måttet kjempe blir kanskje som en vin med fyldigere smak, men mørket, lidelsen og tomheten møter alle uansett. Materien betår jo av en rungende tomhet. Da er kanskje Gud nettopp det motsatte, ånd er muligens ”innhold”.

– Det er også mye rart ved materien som ikke bare er tomhet.

– Ja bevares, kanskje er hele universet og all materien bare et uttrykk for en åndelig tilstand; en konkretisering av ånd. I Bibelen sier man at ordet eller ånden skaper materien. Nå sier man at evolusjon er sannheten, og det stemmer jo ut fra all empiri, men det spørs om evolusjonen kan forklare skapelsesøyeblikket. Det kommer også an på om årsak, virkning og tid er noe som eksisterer i hele kosmos.

– Noen har også mer behov for å reflektere over disse tingene enn andre. 

– Jeg begynte å reflektere da jeg var tolv år gammel. Jeg husker jeg sto og så ut av stuevinduet hjemme en ettermiddag, fordi jeg lurte på om min far kom hjem full eller ikke. Han var periodedranker, men også et fantastisk renessansemenneske som hadde alle de gudegaver en kan få. Plutselig slo det meg – der jeg som tolvåring stod og ventet på ham – at dette ikke er vanlig, det er ikke sånn i alle familier at man lurer på om pappa kommer hjem full eller ikke. Dette husker jeg som min første bevisste tanke, og så begynte jeg å reflektere; en prosess som for øvrig tok tretti år. Nå, som førtitreåring, reflekterer jeg ikke så mye lenger fordi jeg har funnet frem til sannheter jeg selv kan leve med. Still meg et klassisk eksistensielt spørsmål så skal du se.

– Hva er meningen med livet?

– Det er å leve det. I denne enkle setningen ligger det en forpliktelse til å gjøre det beste ut av livet og ikke bare eksistere. Nå må du spørre meg om Gud.

– Finnes Gud?

– Jeg vet ikke, men det vil jeg finne ut av når jeg dør. I går hadde jeg en forunderlig dag. Da massøren min arbeidet med venstre underarm var det som om jeg aldri hadde vært nærmere Gud. Jeg vet ikke hva det betyr. Jeg har opplevd det før også, som om en bevissthet har satt seg fast der i armen. Jeg har i flere år kalt området Det hemmelige landskapet. Senere på ettermiddagen leste jeg i Håkan Sandells vidunderlige nye diktsamling, Skisser till ett århundrade. Plutselig slo det meg: Nei, det er ikke noe liv etter dette. Jeg hadde lyst til å ringe til alle jeg kjenner og fortelle det. Jeg vet ikke om dette bare var knyttet til opplevelsen av diktet, eller om det var knyttet til det som skjedde under massasjen av Det hemmelige landskapet.

– Kanskje budskapet var at livet blir mer guddommelig hvis du ikke går og venter på en Gud som først dukker opp etter døden?

– Som jeg sa i sted: Vi søker sannheten i oss selv, og hvis Gud er sannhet, så har vi kanskje Gud inni oss.

– Du er homofil. Opplever du at natur er sannhet, mens fx religiøse teorier og dogmer er noe man har funnet på fordi man ikke synes sannheten er bra nok?

– I utgangspunktet setter naturen premisser for hva som er sant. Da mennesket oppdaget dette fikk religionen et problem fordi det er vitenskapens domène å søke sannhet med basis i naturen, alt som kan veies og måles.

– Men homofili kan ikke veies og måles?

– Det interessante med homofili er at det oppstår i alle samfunn til alle tider. Det er ikke avhengig av om samfunnet aksepterer det eller tar opp temaet. Homofil praksis har alltid eksistert, men homofili som identitet er noe man begynte å skape på slutten av 1800-tallet. Homoseksualitet er dermed åpenbart av naturen, og slik en naturlig ting. Ellers er det lett å være enig i at naturen ikke er bra nok. Mange av de gamle grekerne var sinte på kong Neptun fordi han lot både gode og dårlige mennesker gå til grunne på havet. Han – havet – hadde ingen moral, slik andre naturkrefter heller ikke har det. Naturen ødelegger seg selv med naturkatastrofer, og ut fra Big Bang-teorien skal hele kosmos til slutt ødelegge seg selv.

– Mennesker ødelegger også seg selv, så det er kanskje naturlig å være selvdestruktiv?

– Destruksjon er en del av sannheten like mye som skapelsen, og de såkalte ødeleggende kreftene, mørkets krefter, har like mye rett til å komme til syne som de byggende. Som kunster mener jeg man skal stå i aktiv relieff til samfunnet man lever i. Hvis samfunnet er fullt av mørke, som i et diktatur eller en totalitær stat, skal man representere lyset og det gode i mennesket. Hvis man lever i et solsamfunn som det norske, som prøver å fornekte mørket og ikke aksepterer det irrasjonelle i oss, må kunstneren representere mørket; røverne i Kardemomme by. Med mørket mener jeg ikke ondskap – men sorg, aggresjonen, galskap og fri seksualitet. Man skal representere den delen av sannheten som ikke får lov til å komme fram i samfunnet.

– Er formålet likevel konstruktivt?

– Jeg tror at sannheten dypest sett alltid er konstruktiv.

– Hvis du ble sperret inne i Kardemomme by, ville du følt deg utilpass?

– Jeg er sperret inne i Kardemomme by, og jeg føler meg utilpass. Samtidig finnes det fristeder. For meg er kultur- og litteraturstiftelsen Volapük en frihetens oase fordi jeg der slipper å møte kommersialismen og designismen og den evinnelige småborgerlige tilpasningen til disse to uhyrene. Jeg kan være rufsete og ærlig. Volapük er et sted hvor jeg bor sammen med tre andre, og det kommer hele tiden gjester hit. Jeg sier ikke at vi er bedre eller verre enn andre, bare at vi har laget oss et lite fristed som faktisk både er et kunstnerkollektiv og en scene. Som ung leste jeg om Bjørneboe og Sandemose og alle de som gikk på Theatercafeen og tilhørte et kunstnermiljø. Tenk om også jeg fikk leve sånn!? Jeg hadde bodd på Volapük i to år før jeg faktisk skjønte at jeg levde og bodde blant kunstnere! Det er ikke som Theatercafeen, men det er en av vår tids kunstnerarenaer.

– Det burde jo vært slike som dere som var normale, og ”de tilpasningsdyktige” som var rare. Det virker som en mer naturlig omgangsform der man ikke må skjule så mye for å prøve leve opp til noe man tror er ”bedre” enn seg selv. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke alle vil ha den ærligheten? (Intervjueren er selv en hyppig gjest på Volapük, red. anm.)

– Nettopp det har vært en av de store gåtene i mitt liv. Jeg har aldri skjønt sosiale maskerader og spill. Men det skal det norske samfunnet ha: det er en ærlighet i Kardemomme by selv om samfunnet er søvndyssende og halvsløvt. Nordmenn mangler ofte den etiketten og forfinetheten som er nødvendig for å lyve og pakke inn ting.

– Kommersialismen bidrar også til sosiale spill, fordi alt alltid kan forbedres. Vi kan kjøpe oss noe for å bli ”bedre” enn vi tror vi er i utgangspunktet, og den kommersielle industrien lever av å innbille oss at vi alltid mangler noe.

– Problemet med forbrukskultusen er at veldig mange mennesker bruker varer og tjenester for å unngå konfrontasjon med sin egen sorg og smerte. Forbruk blir et narkotikum, slik sex og mat og TV blir det for mange, for å unngå å møte sine egne følelser. Samtidig er kanskje vår milde form for kapitalisme – og det skal den ha! – selve konkretiseringen av den friheten tidligere generasjoner kjempet for. For er det ikke nettopp ”frihet” at alle har kjøpekraft, og dermed kan velge mellom varer og tjenester som biler, suppeposer, utdannelse, doruller, bosted, terapier, reiser, jobber og så videre?!  Kanskje er vi kommet til materialiseringen av frihetsbegrepet. Dessverre er vi likevel ikke kommet fram til gudsriket på Jord, Det nye Jerusalem eller Utopia. Reisen fortsetter fordi den materielle nøden er erstattet av en åndelig nød. Og sånn må det også være i følge de naturlovene vi lever under: Om ikke mørket i oss og rundt oss får lov til å vise ansiktet sitt som overgrep, mord, sult, nød eller krig; vel, så kommer det som psykisk smerte, som tomhet og depresjon. Men jeg foretrekker det siste. Husk på at så å si hele kosmos består av mørk materie. Trodde noen virkelig at velferdsstaten skulle utrydde mørket og ulykken?! Kapitalismen, og dens åndelige håndlanger kommersialismen, er i ferd med å bli like totalitære som kommunismen. Kapitalismen kaller seg frihet. Det gjorde kommunismen også.

– Hvor trengs det mot i dag?

– Vi må finne begreper for et helt nytt menneske- og samfunnsbilde som er iferd med å gro fram, men som vi ikke helt klarer å se konturene av. Kapitalistene og vitenskapsfolkene skal ha honnør for én ting; de er ikke romantikere, men søker den sannheten som er i materien. Samtidig er det de som sakte men sikkert ødelegger alt som er bygget på tro og irrasjonalitet. Konsekvensen er at vi føler at nesten ingenting er ekte lenger. Alt er blitt en klisjé av noe det en gang var. Hvis du i dag går på Theatercafeen eller Grand i kjole og hvitt, tror folk du er en klovn eller på utdrikkingslag. Idealisme og engasjement er blitt en parodi fordi psykologene forteller oss at idealisme egentlig handler om personlig vinning. Big Brother er en parodi på det virkelige livet i et hus. Og kunstnere, som før var dypt lidende personer som sultet og måtte stå på som et helvete, er i dag ”kreative mennesker” som gjør det for moro skyld. Velferdsstatens solskinnsprosjekt er å ta bort alt det irrasjonelle ved oss, jungelen i mennesket. Vi tvinges i stadig større grad til å bli rasjonelle i ett og alt. Jeg blir gal av det. Det irrasjonelle er nettopp noe av det betydningsfulle ved mennesket, som vi har med oss fra vår tidlige utviklingshistorie. Michel Houellebecq, vår tids viktigste forfatter,beskriver i en av sine romaner et samfunn hvordan man fullstendig er kvitt alt ”uakseptabelt” i mennesket. Velbekomme, sier jeg!

– Du har gått mye i psykoterapi, har det gjort deg modigere?

– Det har gjort meg ærligere, fordi jeg er blitt det mennesket jeg så langt evner å være; altså 85 prosent meg selv! Jeg har en helt annen kontakt med mørket i meg, med underbevisstheten, irrasjonaliteten, aggresjonen, sorgen, seksualiteten. Jeg er blitt kjent med drivkrefter som jeg først opplevde som fiender, men som nå er mine venner, og jeg må la disse kreftene få herske uten restriksjoner i enkelte sammenhenger for å holde meg frisk. Jeg erkjenner at jeg er like irrasjonell som rasjonell, og det er sannheten om alle mennesker.

– Liker du deg selv bedre enn før?

– Ja, mye bedre. Jeg ser at jeg ikke kan være noen annen enn meg selv.

– Du har kritisert enkelte filmskapere og forfattere for å lage konstruerte historier.

– Jeg mener alle må ta utgangspunkt i behovet de har for å fortelle. Jeg tror en av de mest grunnleggende årsakene til at man forteller, i hvert fall klassiske dramatiske historier med en helt som vil noe og som møter motstand og derigjennom når sitt mål eller ikke, handler om en mental betennelse hos den som forteller. Man har et ønske om å gjøre noe med ting man sliter med. Det kan være et oppgjør med foreldre, eller med sin egen mangel på mot for den del. La oss ta utgangspunkt i en film hvor ”et godt menneske” – ”en helt” – oppdager  at ”noen slemme” – ”skurkene” – planlegger å bygge et atomkraftverk på plassen hvor byens barnehage ligger. Alt det vakre og skjønne kan bli ødelagt! For forfatteren bak et slikt plott kan det hele være en allegori for hva som skjedde da han eller hun som barn fikk beskjed om at mora skulle gifte seg med en mann han eller hun mislikte, ja, følte var ond. Der og da klarte ikke barnet å ta kampen opp med overmakten, men senere har dette blitt vedkommendes mentale ”grunnproblem”. Jeg tror alle kunstnere har et grunnproblem som gjennomsyrer alt de gjør. Dag Solstads forfatterskap handler på mange måter om å forstå hva virkeligheten er, hva det moderne samfunn, velferdssamfunnet, Norge er for noe, dypest sett, og hvordan man skal forholde seg til det. Kanskje han som barn opplevde noe som han overhodet ikke kunne forstå; ikke kunne ta innover seg?

– Hva er ditt grunnproblem?

– På et bevisst plan er det at jeg aldri føler at jeg er tilstrekkelig. Uansett hva jeg gjør, er jeg ikke pen nok, ung nok, gammel nok, klok nok, normal nok, sjarmerende nok… Jeg har alltid vært litt utenfor, er blitt litt utstøtt og har utstøtt meg selv. Dermed er jeg blitt en observatør som forteller om verdens skjønnhet eller mangel på skjønnhet. Jeg synes det er interessant å tenke på at Zevs skapte musene (gudinner for inspirasjon i gresk mytologi) fordi han ville ha noen til å hylle verdens skjønnhet. Jeg håper at kosmos har tenkt som så: Herregud, nå har jeg skapt så mye skjønnhet her og ingen ser det. Så skapte kosmos oss mennesker. Når det er sagt, så er jeg usikker på hva mitt grunnproblem på et ubevisst plan egentlig er. Jeg kan ikke huske å ha falt ned av potta eller lignende som barn.

– Hva er det modigste du har gjort?

– Jeg tror det modigste jeg har gjort er å tørre å møte kjærligheten. Jeg har vært mye plaget av redsel for å bli oppslukt og destruert; ikke minst av de som har kommet meg for nær. Manuset til min første spillefilm ”5 løgner” ble laget i en fase da jeg ikke følte jeg fikk til noe uansett hva jeg gjorde. Jeg prøvde å lage et par kortfilmer som skar seg, jeg fikk ingen kjæreste… Da skrev jeg denne historien om fem mennesker som ikke fikk til det de ville. Jeg sendte manuset til produsenter, og alle likte det veldig godt, men av ulike grunner var de ikke interessert i å produsere det. Jeg ble enda mer frustrert, og til slutt så nedtrykt at jeg tross mye angst bestemte meg for å dra til Thailand. Jeg hadde jo hørt om solens og kjærlighetens land. Første dag jeg var i Bangkok møtte jeg en ung kunstner, min nå elskede Saraawut, som jeg ble kjæreste med, noe som igjen ga meg mot til ikke å gi opp håpet om å lage film igjen. Da jeg senere fikk meg en ny og dyktig produsent og sendte manuset til spillefilmkonsulent Nikolai Frobenius, fikk jeg full støtte og anledning til å lage spillefilmen. Så nå må jeg bare fortsette å være modig. På min egen måte.