Hva er kjærlighet?

Du kan dele kjærlighetsøyeblikk med alt fra kjæresten til en kollega eller en fremmed på gata. 

Troen på Den store kjærligheten har dype røtter i kulturen. Forskning viser at kjærlighet – eller mangel på den – påvirker kroppens biokjemiske balanse. Men det er ikke den kjærligheten de synger om på radio, ifølge psykologiprofessor Barbara Fredrickson.

Kjærlighet er ikke begjær, tosomhet eller forpliktelse. Kjærlighet er mikroøyeblikk av positiv kontakt med et annet levende vesen. Øyeblikkene er ikke forbeholdt én utkåret. Dermed er kjærligheten uendelig fornybar og tilgjengelig. Den involverer alle som får oss til å føle oss bra. Behovet for faste forhold handler nok mest om tilhørighet – og om en mulighet til å forstå oss selv.

Fredrickson er en ledende forsker på positive følelser ved University of North Carolina i Chapel Hill. Ifølge henne er kjærlighet altså ikke en kontinuerlig følelse som opprettholder et ekteskap. Heller ikke lidenskap eller blodsbånd.

Mange er sulteforet på kjærlighet. I 1985 hadde General Social Survey en rundspørring blant amerikanere om antall fortrolige venner. Det vanligste var å ha tre. Da samme undersøkelse ble gjentatt i 2004, var null det vanligste svaret. Samtidig har forekomsten av depresjon steget. Ifølge psykologen Martin Seligman er depresjon ti ganger vanligere i USA nå enn for 50 år siden (etter noen beregninger).

Mange enslige leter etter en kjærlighetspartner som kan gjøre dem lykkelige. Barbara Fredrickson mener de må endre fokus. Å tenke på kjærlighet kun som en romantisk opplevelse eller et engasjement man deler med én spesiell person, begrenser helsen og lykken man kan få av kjærligheten.

Vagusnerven forbinder hjernen med hjertet og lar deg oppleve kjærlighet på en meningsfull måte. Å ha høy vagusaktivitet er bra: Mennesker som har det kan bedre regulere biologiske prosesser, har mer kontroll over emosjoner, atferd og oppmerksomhet, og er sosialt dyktige. De har flere kjærlighetsopplevelser. Før mente man at vagusaktiviteten er stabil – enten har man et stort potensiale for kjærlighet, eller ikke. Fredricksons forskning har avkreftet denne forestillingen.

I en studie fra laboratoriet i 2010 skulle halvparten av deltakerne meditere over nestekjærlighet. Dette er en eldgammel buddhistisk tradisjon. Du sitter en stund i stillhet og dyrker følelser av ømhet, varme og medfølelse for et annet menneske. Du gjentar for deg selv en serie uttrykk, hvor du ønsker personen kjærlighet, fred, styrke og generell velferd. Dette hjelper folk til å tre ut av seg selv og bli mer oppmerksomme på andres behov, ønsker og strev. Det kan være vanskelig ellers, i vår hyperindividualistiske kultur.

Forsøkspersonene mediterte slik en time i uka over flere måneder. Fredrickson målte deres vagusaktivitet før og etter eksperimentet. I forsøket deltok også en kontrollgruppe av folk som ikke mediterte. Fredrickson og hennes team fant at folk kunne øke sin vagusaktivitet betydelig ved selv å skape kjærlighet gjennom nestekjærlighetsmeditasjon. Resultatene var så oppsiktsvekkende at hun ble invitert til å legge dem frem for Dalai Lama i 2010.

Vagusaktivitet formidler sosiale forbindelser. Mennesker med økt aktivitet, ble plutselig istand til å oppleve flere mikroøyeblikk av kjærlighet i livet. Dette vil også gi dem helsemessig utbytte. Høy vagusaktivitet forbindes med lavere risiko for betennelse, hjerte- og karsykdommer, diabetes og slag. Fredrickson liker å kalle kjærlighet et næringsmiddel. Får du nok, kan det dramatisk endre din biokjemi.

Men disse ideene om kjærlighet er ikke tema for romantiske komedier. Der er kjærligheten mer glamorøs, og mer mystisk. Fredrickson vil gjerne senke de kulturelle forventningene til kjærligheten. Disse har blåst opp kjærlighet til noe det ikke er, og til noe uoppnåelig. Psykologen Jonathan Haidt kaller det kjærlighetsmyten, og lister opp fire myter: 1) Ekte kjærlighet er lidenskapelig og falmer aldri. 2) Er du ekte forelsket, bør du gifte deg med personen. 3) Tar kjærligheten slutt, bør du forlate personen, fordi det ikke var sann kjærlighet. 4) Bare du finner den rette personen, vil du ha sann kjærlighet for alltid.

Mange unge mennesker i Vesten er oppvokst med kjærlighetsmyten. Den fungerer som et ideal som de ubevisst bærer med seg. Men sann kjærlighet i form av evig lidenskap, er biologisk umulig. Kjærlighet 2.0, Fredricksons oppdaterte versjon, senker terskelen for kjærlighet. Hun sier: «Hvis du ikke har noen kjærreste, betyr det ikke at du ikke har kjærlighet. Det plasserer kjærligheten mye mer innenfor vår rekkevidde i hverdagen, uansett hva slags forhold vi lever i».

Enslige mennesker som søker kjærligheten, gjør en feil hvis de bare sitter og venter på at «kjærlighetsmyten» skal gripe fatt i dem. De vil bli mindre ensomme hvis de søker kjærligheten i små øyeblikk av tilknytning som vi alle kan oppleve flere ganger om dagen.

Teksten er basert på en artikkel fra Aftenposten Innsikt nr. 11/2013: «Evigvarende kjærlighet finnes ikke (ifølge vitenskapen)» av Emily Esfahani Smith. Hun refererer til boken «Love 2.0 – kjærlighet i nytt lys» av Barbara Fredrickson.