Pappa gjorde leksene

David McCullough Jr. har 27 års erfaring som lærer. Her forteller han om en far som var litt vel hjelpsom.

For ikke lenge siden var det en far her ved skolen som prøvde seg på noe han sikkert tenkte var en snedig manøver. Sønnen hans, la oss kalle ham Carter, dukket opp i en av avgangsklassene mine en måned eller to etter skolestart, etter å ha blitt kastet ut av en privatskole av cannabis-relaterte årsaker.

Carter leverte den ene strøkne hjemmeoppgaven etter den andre, men arbeidet på skolen var triste saker – ujevnt, slurvete, blottet for vidd. På leseprøver falt han fullstendig gjennom. I diskusjoner i klasserommet var han dreven for alderen, men innholdet sto ikke i stil med formen. Da jeg spurte ham ut om dette forholdet, så Carter på meg og svarte som om det var den mest naturlige ting i verden: «Det er fordi min far går over hjemmeleksene mine.»Jeg ringte faren samme ettermiddag, forklarte situasjonen og sa det jeg syntes han burde få høre: La ungen gjøre leksene selv.«Men er du ikke enig i», kontret han elegant, «at foreldre bør engasjere seg i barnas skolearbeid?»

Jeg visste umiddelbart at det var viktig for meg å finne det riktige svaret på spørsmålet, men kjappe svar har aldri vært min sterkeste side. Det kan naturligvis være en vidunderlig ting at foreldre engasjerer seg i barnas verden, både i og utenfor skolen. Det er mange grunner til at det er en god idé, men det kommer selvsagt an på hvordan de engasjerer seg, og hva som er formålet. Og jeg var skeptisk til hans formulering «er du ikke enig i».

Han var tilsynelatende ute etter et frikort til å gjøre det som var nødvendig for at guttungen skulle oppnå de ønskede resultater. Det er en forskjell på å hjelpe en elev som sliter, og å stå i veien for elevens sjanser til å lære. Av bekvemmelighetsgrunner hadde Carters far funnet det for godt å krysse den linjen. Kanskje forsto han ikke at linjen ikke fantes.«Nei, egentlig ikke», svarte jeg.Dette var ikke svaret han hadde forventet. «Men . . . du mener vel ikke at en omsorgsfull forelder som kan dele innsikt og erfaring, bare skal stå rolig og se på at . . .»I stedet for å la ham fullføre avbrøt jeg: «La gutten ta vare på seg selv. Det er han som går på skolen.»«Jo da, det er riktig, men . . .»

Jeg fortsatte: «Carter skal ha en prøve i fjerde akt av Hamlet på fredag. Har du lyst å komme og «hjelpe ham» med den også?» Ikke det mest høflige svaret må jeg innrømme, men av og til må man bare gå rett på sak. Og som sagt, kjappe svar er ikke min sterkeste side.Med fornærmede grynt dro han esset ut av ermet: Jeg skal ikke tilsmusse navnet på den stolte institusjonen for høyere utdanning han nevnte, men der ville unge Carter være i trygge hender, kunne faren informere meg om, så lenge «karakterene i første semester avspeilet en vilje til å lykkes».

Det er morsomt hvordan enkelte utsagn fester seg i hjernen. Vilje til å lykkes. Fra hele denne episoden er det dette jeg husker best. At han forventet at jeg skulle spille på lag, legge mine pirkete frøkentendenser til side bare denne ene gangen. Spilte det så stor rolle, da? Ville jeg på ramme alvor stå i veien for guttens sjanse til å lykkes?Jeg spurte ham: «Hvordan definerer du å lykkes?»Jeg lurer fortsatt på om han lurte på hva jeg mente.

Jeg er overbevist om at Carters far trodde han gjorde det som var best for sønnen. Han håpet at jeg ville se bort fra vanlige regler til fordel for større, viktigere og mer praktiske hensyn. Sønnen hans var for unntak å regne og derfor verdt å bryte reglene for. Litt bøying av reglene her, litt tøying der, det var da ikke for mye forlangt?

Han tok bare de nødvendige grep for å få skipet på rett kurs, å bringe tingenes tilstand tilbake til den likevektige naturtilstand. Det er ikke vanskelig på se for seg at Carter var formet av nettopp disse holdningene, fremgangsmåtene, omstendighetene og personlighetene som han var oppdradd av. Terningen var kastet lenge før han steg inn i klasserommet mitt.Men jeg skulle likevel ønske jeg kunne vært til mer hjelp. Og nå som mine to eldste går på videregående og kan trenge litt hjelp nå og da, hører jeg stemmen til Carters far og prøver å trå så forsiktig som mulig.

Teorien er enkel: Barn må selv lære å forstå betydningen av ansvar. De må ha frihet til å kunne gjøre feil og snuble litt innimellom. De trenger spillerom til å dumme seg ut, av og til skikkelig, mens de løser oppgaver som er viktige og utfordrende nok til at det trengs en real innsats for å lykkes. Oppgavene skal selvsagt ikke være så vanskelige at de blir helt sønderknuste om de mislykkes.

De bør være selvsikre nok til å tenke at om de gjør en god nok jobb er oppgaven overkommelig, men ikke så eplekjekke at de tar det positive utfallet for gitt. Muligheten for å mislykkes må være et reelt alternativ: Å mislykkes kan være, bør være, lærerikt, eller til og med inspirerende. Og hvis det skjer, så skjer det. Solen vil stå opp i morgen også. De bør lære å mislykkes uten dermed å tenke på seg selv – eller bli bedømt av andre – som mislykkede mennesker.Les mer om boken Du er ikke unik.