Hva slags skole vil vi egentlig ha?

Norsk skole vil utdanne gagns mennesker, men hva er det? Tre eldre menn tenker høyt om flinkhet og skolens rolle i samfunnsutviklingen.  

ØYSTEIN DAHLE: Jeg tror de fleste barn begynner på skolen med en enorm glede og forventning. På ett eller annet tidspunkt skjer det noe som gjør at interessen blir borte. Du har ikke lenger noen innebygget følelse av at læringen har betydning for ditt liv i det samfunnet du skal være en del av.

FLUX V/ HENRIK B. TSCHUDI: Oppriktig interesse kommer fra noe ganske dypt inni oss. Når disse kildene ikke får næring, tørker interessen ut.

DAHLE: Da kommer konkurransen og flinkheten og prestisjen inn i stedet. Vi er jo blitt lært opp til å tro at konkurranse nærmest er en forutsetning for at samfunnet skal utvikle seg videre. Men det er all grunn til å tvile på at konkurranseinstinktet er så naturlig og nødvendig som noen vil ha det til.

FLUX: Naturlig konkurranse kommer av seg selv. Det skulle ikke være noen grunn til å lære barn – langt mindre drive dem – til å konkurrere. Konkurranse ligger der nesten som et pedagogisk prinsipp fra første stund i læringen. Og den følger oss inn i arbeidslivet. Det gir dårlig grobunn for solidaritet.

DAHLE: I noen grad bør vi kunne leve med konkurranse. Men spørsmålet vi må stille er: konkurranse med hvem og konkurranse for hvilket formål? All evaluering er relativt til noe. Karakterer er relativt til en bestemt ytre standard, men det er jo viktigere for et barn å bli evaluert i forhold til hvilken kapasitet og hvilke evner det selv har. Vi kan ikke overse det faktum at mennesker er forskjellige. Det er like viktig for et barn med mindre avanserte evner å lære å utnytte disse evnene maksimalt. Det må være viktigere å skape noe som er imponerende ut fra egne forutsetninger, enn å lykkes i forhold til noen som er utstyrt med andre eller mer evner.

GUTTORM FLØISTAD: Der er læreplanen egentlig helt klar i teorien: Poenget er ikke å utvikle elever med de beste karakterer, men å utvikle gagns mennesker. Vi ønsker egentlig å tilhøre en annen dimensjon enn den som er styrt av økonomisk og politisk og militær tenkning. Denne siste har innsnevret vår språkkompetanse, noe som i høy grad er medbestemmende for hvordan vi kommuniserer og hva vi forstår. Klarer du å gjøre skolen til en opplevelsesinstitusjon, slik at du får hentet de unge ut av den forkrøplede opplevelseskulturen som mediene ofte gir, så er de veldig med på det. Se hva elevene kan når de deltar i revy og teater i skolen!

FLUX: Begrepet ‘gagns menneske’ er ikke helt uproblematisk. Ganske direkte fra ordboken betyr det ‘nyttig’ – men ‘nyttig’ for hva, og i hvilken sammenheng? Hva legger du egentlig i ordet?

FLØISTAD: Et medansvar for andre, og derigjennom ansvar for seg selv. I de opprinnelige ideene om kapital ligger det klart at man ikke skal løsrive den økonomiske virksomheten fra kultiveringsprosessene i et samfunn. Men det er nettopp det vi har gjort. Vi har underordnet kulturen til fordel for en mest mulig øyeblikkseffektiv økonomisk vekst. Derfor må vi ha et fokusskifte i retning av omsorg og ivaretagelse av lokale, nasjonale og regionale kulturer. Vi kunne begynne med å studere de bedrifter som har skjønt dette og prøver å etterleve det der de befinner seg.

DAHLE: Jeg var invitert til å holde et innlegg for rektorer og høyskolefolk i Bodø. Jeg sa da at jeg hadde gledet meg til denne anledningen, og at det var to spørsmål jeg hadde lyst til å stille akkurat den forsamlingen, som altså var ledende undervisningsfolk på høyt nivå. Det første spørsmålet var: I hvilken grad føler dere ansvar for at verden faktisk er blitt slik vi nå kan observere at den er? Og spørsmål to: I hvilken grad føler dere ansvar for å gjøre noe med det? Rektorene og høyskoledirektørene så på hverandre, og så var det en som reiste seg opp og sa: «Dette er ikke vårt bord!» Jeg ble lamslått.

FLØISTAD: Vi har et skolesystem her i landet hvor man får lov til å gå gjennom tretten år uten å komme nær det liv som ifølge Sokrates er det eneste som er verdt å leve: et liv som er bevisst og reflektert om sine verdier. Derfor trenger vi en samtalekultur, først og fremst i skoleverket, men også i arbeidslivet generelt: en samtale om hva vi vil, om læreprosessen, om hva liv og samfunn egentlig dreier seg om.

FLUX: Her i Flux har vi ofte forestilt oss at barn er de fødte filosofer. De elsker rare spørsmål og nye sammenstillinger og kan være forbløffende kreative i tankegangen. Hvis vi virkelig klarte å komme i gang med et skifte av tenkemåter, kunne vi legge opp til en annen verden iløpet av en generasjon.

FLØISTAD: Derfor skal også elever konfronteres med spørsmål som: Hva vil du med livet ditt? Hva har du mest lyst til å bidra med? Hva slags utvikling ser du for deg? Slik at de blir vant til nye tenkemåter, nye måter å spørre på.

FLUX: Praksis i skolen er mest å legge vekt på det kvantitative, på tall og data – vi kunne snakke om et fakta-tyranni. Det måtte være mulig å snu det rundt, slik at det kvantitative underordnes det kvalitative og blir satt til tjeneste for det vi kaller livskvalitet. Lewis Thomas, en kjent medisinprofessor og dekan ved Harvard, sa i en tale for noen år siden at halvparten av det dere lærer i dag, kjære studenter, kommer til å være galt om ti år. Problemet er at vi ikke vet hvilken halvpart det er! Faktakunnskap er noe som skifter med tidene. Derfor må læreren også kunne si: Vi har ingen absolutt sikkerhet, men det er slik vi forstår det i dag – vi får anvende det med et åpent sinn! Det ville stimulere elevene til å tenke selv og bidra med nye innsikter.

Les mer om boken Visjoner for Norge.