Om å være sint
Ett av våre viktigste prosjekter er Flux fengselsdialog. I fengsel samler vi innsatte og ansatte til dialog. Dialog er først og fremst en form – en måte å snakke på, en måte å forholde seg til den andre på der det ikke er viktig å bli enige. Dialog er venn med det uvante, det overraskende og frustrerende for det er de beste midler til å avsløre antakelser. God dialog forener og skaper større helhet. Det trenger vi.
Fengselsdialogarbeidet gjennom de siste årene har gjort meg mer oppmerksom på det å være sint. I fengsel er det ikke lov til å være sint. Hverken for de som jobber der eller de som bor der. Jeg innbiller meg at de som jobber der er pålagt å ikke vise sinne, fordi innsatte kanskje har dårlige opplevelser med det fra før og fordi det kan trigge til dårlig atferd. Dette kan igjen virke skremmende for omverdenen, og skape problemer og usikre eller farlige situasjoner både for andre og dem selv.
Å være sint er vel heller ikke så stuerent utenfor murene. De fleste av oss har trøbbel med sinne. Å møte sinne er ikke enkelt.
Jeg var et temperamentsfullt barn da jeg vokste opp. Jeg kunne bli veldig sint! Jeg rømte ganske ofte hjemmefra i sinne, men når jeg hadde småløpt et par kvartaler unna, så ble de sinte følelsene mindre og mindre og på en eller annen måte nesten borte, og jeg vendte hjem igjen. Det at jeg fikk lov til å rømme i fullt sinne av min familie, og rett og slett løpe det av meg, kanskje gråte litt også, ga meg rom. Sinnet mitt fikk leve og falme naturlig av seg selv.
Sønnen min, Mikkel og jeg, fant ut sammen da han var fire og jeg tjueni at vi skulle ha «bannetime». Vi avtalte at i bannetimen var det lov til å si hva som helst, det styggeste, hesligste og ekleste. Stemmen vår kunne bråke og hyle og rope. Kroppen kunne trampe, sparke og bokse så mye den ville i en sofa eller seng. Bannetimen varte aldri en time. Høyst ti minutter – da var vi så slitne og rolige i kroppen at vi ga oss. Jeg er overbevist om at dette gjorde resten av tiden mer stabil. Vi hadde grunnlagt et tidsrom hvor sinne sto i sentrum.
På det siste fengselsdialogmøtet før jul hadde en ung jente av utenlandsk opprinnelse nettopp fått en uventet lang dom. Nesten samtidig hadde hun fått beskjed om at moren hadde kreft med liten margin for å overleve, og høyst sannsynlig vil hun ikke få se sin mor igjen. Dialog har lært meg såpass nå at jeg ikke lenger prøver å fikse en situasjon. Å møte øynene hennes når de møtte mine var sårt og vondt. Men følelsen av å dele noe er ofte sterkere enn ord.
Sinnet ligger og ulmer når man er i en slik situasjon som hennes. Jeg tok meg i å ønske, som flere ganger før, et rom i fengselet, et bannerom eller sinnarom, hvor vi kunne ha gått inn og trampet, skreket og bannet. Ja, ult og grått også. Sinne er naturlig. Vi har det alle sammen. Og det er en kraft som må brukes, under forhold som er trygge. Hvis ikke, kommer den ut på andre mer subtile og farligere måter. Vi burde etablere flere sinnarom.