Føler du innerst inne at noe er galt med deg?

Astri Hognestad skriver om skamfølelsen som undergraver selvfølelsen, fra boka «Følelser – ditt indre navigasjonssystem».

«Jeg har inntrykk av at jeg viser frem en råtten del av kroppen min hvis jeg uttrykker hva jeg har lyst til», sa en kvinne som begynte å oppdage at hun hadde en egen vilje.

Hun hadde tidligere tilpasset seg andres behov og forventninger i så stor grad at hennes egne ønsker var skjøvet helt vekk. Hennes styrke og interesseområde hadde inntil da ligget brakk, og hun hadde rett og slett ikke vært klar over sine egne ønsker.

I en bestemt situasjon kjente hun plutselig at det var noe hun ikke ville gå glipp av å oppleve. Det ble rett og slett påtrengende. En annen avtale gjorde dette svært konfliktfylt. Å avlyse en avtale til fordel for et eget ønske var forbundet med følelsen av å være «råtten innvendig».

Det er nærliggende å tro at denne kvinnen i oppveksten var blitt latterliggjort og hånet når hun ytret ønske om noe for seg selv. Det å ville noe som gikk på tvers av andres ønsker, ble verken bekreftet eller akseptert. Sårbarheten ved å risikere å bli avvist måtte skjules. Det innebar at hun sluttet å vise hva hun ville, for det var forbundet med skam. Det undergravet selvfølelsen.

Mange gjenkjenner ikke skam som skam, men opplever at «noe» hindrer dem i å ta ordet i grupper eller å kjenne på egne ønsker. Dette «noe» holder oss tilbake fra å handle i visse situasjoner. Vi snakker heller om at vi «ikke tør» å si eller gjøre noe vi egentlig har lyst til. Bak angsten ligger skamfølelsen – og bak skamfølelsen ligger sårbarheten og redselen for å bli latterliggjort.

Den som skammer seg, blir ekstremt fokusert på seg selv. Det er skammens natur og derfor ikke til å unngå. Derfor kan skam lett føre til isolasjon og fremmedgjøring. Vi klarer ikke lenger å fokusere på noe utenfor oss selv. Overbevisningen om at «det er noe galt med meg» dominerer. Det er som hele vårt sjelsliv blir utsatt for «flomlys», og det oppleves som om alle kan se det. De andre «ser» at vi ikke er noe verdt, at vi er «feil» eller «råtne» innvendig.

Bak skammen ligger også behovet for å bli sett og akseptert. Og hvis vi ikke har fått slik aksept og anerkjennelse i oppveksten, står vi mer nakne og sårbare i møte med andre mennesker. Vi faller mye lettere ned i en «avgrunn» av selvbebreidelse og selvforakt. Vi ser oss selv slik vi tror at andre ser oss. Tidlige erfaringer med omsorgspersoner er blitt «de andres blikk», for eksempel foreldre som viste forakt eller truet med å forlate oss hvis vi ikke var «snille».

Skam oppstår ikke bare som følge av manglende bekreftelse og krenkelse av grenser i nære forhold. Samfunnets forestillinger og normer om hvordan vi skal leve, kommer til uttrykk i reklame, i film, i litteratur og ikke minst i allment godtatte holdninger. Den som ikke lever opp til disse forestillingene, merker mange ganger nedlatende holdninger i møte med dem som er «vellykket» og «får til» det som er forventet.

I tillegg til å bearbeide sin individuelle historie kan det være avgjørende å stille spørsmål ved disse normene og oppdage den kulturelle underteksten. Vi er ikke som de andre. Det er det kanskje ingen som er, men dessverre er det et press om å være slik som trenden tilsier at vi skal være.

Vi kan møte negative holdninger fra andre mange ganger i livet, eller det kan oppstå situasjoner som trigger skammen. Egentlig kunne vi da bruke vår reaksjon til å korrigere oss selv. Vi kan spørre oss selv om vi identifiserer oss med de holdningene vi møter, eller om vi for eksempel har overtatt foreldres foraktfulle holdninger.

Helt konkret kan vi spørre oss selv: Stemmer det de andre uttrykker? Er det riktig å ha den holdningen? Er jeg enig i det som sies eller er blitt sagt tidligere? Som ved alle vonde følelser kan det være en støtte å forstå hvor holdningene stammer fra, men det trengs også et arbeid over tid for å styrke selvfølelsen slik at skammen ikke får dominere vårt liv.

Les mer om «Følelser – ditt indre navigasjonssystem», som teksten er hentet fra.