Mange oppdragelsesmetoder utnytter denne frykten

Kan vi forandre verden ved å appellere til folks følelse av skyld og skam? Denne tankegangen tilhører adskillelsens tidsalder, skriver Charles Eisenstein.

Å få noe til å skje innebærer å bruke en form for makt. Psykologisk makt handler om å utnytte motivasjon knyttet til grunnleggende trygghet, særlig ønsket om å bli akseptert i gruppen eller av foreldrene.

Vi trenes opp i bruken av psykologisk makt fra vi er barn, med betinget anerkjennelse eller avvisning fra foreldrene våre. Det kobler inn alle unge pattedyrs kanskje aller største frykt, nemlig å bli forlatt av moren vår.

En dyreunge som blir overlatt til seg selv for lenge, vil begynne å rope desperat på moren sin. Dermed tiltrekker den seg ethvert rovdyr innenfor hørevidde. Den risikoen er å foretrekke fremfor den sikre død på grunn av atskillelse fra moren.

Mange moderne oppdragelsesmetoder utnytter denne frykten: det anklagende «hvordan kunne du?», «hva er galt med deg?», «hva tenkte du på?» og, kanskje enda mer skadelig, den manipulerende typen ros som uttrykker at «jeg aksepterer deg kun hvis du gjør ting jeg synes er bra».

Vi lærer å anstrenge oss for å være «Snill gutt» og «Snill pike». Her betyr ordet «snill» at mamma og pappa aksepterer deg. Til slutt internaliserer vi avvisningen som avvisning av selvet – skyld og skam – og vi internaliserer betinget aksept som betinget aksept av selvet.

Å tillate seg selv den aksepten gir oss en dyp tilfredsstillelse. Å fornekte den gir et dypt ubehag. Denne følelsen av tilfredsstillelse er kjernen i hva vi virkelig mener med ordet «snill».

Dette er verdt å utforske: Gjenta for deg selv: «Jeg er snill og god. Snill gutt. Jeg er snill og god. Snill pike. Jeg er en snill person. Noen mennesker er slemme, men ikke jeg – jeg er en snill person.» Hvis du tenker dette, ærlig, for deg selv, oppdager du kanskje at gleden det fremkaller, har noe dypt barnlig over seg.

Betinget selvaksept og selvavvisning er svært virkningsfulle mekanismer for selvkontroll: Man bruker psykologisk makt mot seg selv. Vi er så styrt av den at vi blir sårbare overfor enhver autoritetsfigur eller styresmakt som kan overta forelderens rolle: herskeren over hvorvidt vi er snille eller slemme, myndighetspersonen som gir eller holder tilbake sin anerkjennelse.

Denne mekanismen virker også inn når vi forsøker å forandre andre mennesker og verden. Vi vekker skyldfølelse med slagord som: «Er du en del av problemet eller en del av løsningen?»Vi erklærer alle som medskyldige i den vestlige sivilisasjonens imperialistiske herjinger, kulturødeleggelser og folkemord. Vi forsøker å manipulere forfengeligheten hos dem vi vil forandre: Hvis du gjør sånn og slik, er du en snill person.

Det er også vanlig å legge press på politikere og store selskaper på denne måten. Det kan være trusler om offentlig ydmykelse eller motivasjon i form av offentlig ros og et positivt image. Det kan være trusler om søksmål eller kampanjer for tilbakekalling av visse produkter. Det kan være økonomiske trusler eller økonomisk motivasjon.

Hvilket verdenssyn, hvilken historie, er det vi bygger opp under når vi benytter disse taktikkene? Det er det verdenssynet hvor ting kun skjer ved bruk av makt.

Det er ikke noe galt i å hylle modige valg som påvirker oss, eller å uttrykke raseri eller sorg over skadelige avgjørelser. Det er når intensjonen er å manipulere at disse handlingene springer ut fra maktens verdenssyn. Tror du at vi kan skape noe annet enn mer atskillelse så lenge vi opererer innenfor det tankesettet som tilhører atskillelsens tidsalder?

Bare når det atskilte selvet gir slipp på kontrollen, får det tilgang til krefter som er utenfor atskillelsens fatteevne. Bare da kan vi gjøre ting som er umulig for det atskilte selvet. For å si det på en annen måte, så blir vi i stand til ting vi ikke vet hvordan vi kan «få til» å skje.    

Vil du vite mer om alternativet til å manipulere og kontrollere for å få noe til å skje? Les boken «En vakrere verden er mulig», som denne teksten er hentet fra.