Når egoet tar overhånd

Egoet er vår viktigste mentale konstruksjon, men det kan også gjøre oss ensomme og deprimerte. Da kan en opplevelse av ego-oppløsning hjelpe, skriver Michael Pollan, fra boken «Psykedelisk renessanse».

Hjernen består av flere ulike spesialiserte systemer, for eksempel ett for visuell bearbeiding og et annen som kontrollerer motorikk. Elektriske signaler fra noen områder i hjernen har forrang fremfor andre.

På toppen av dette hierarkiet troner standardmodusnettet. Det tjener som sjefsdirigent for å sikre at kakofonien av konkurrerende signaler fra ett system ikke virker forstyrrende på andre. Standardmodusnettet holder orden i et system som er så komplekst at det ellers ville styrte ned i den mentale lidelsens anarki.

Standardmodusnettet ser ut til å spille en rolle i dannelsen av mentale konstruksjoner eller projeksjoner. Den viktigste av dem er det vi kaller selvet, eller egoet. Enkelte nevroforskere kaller det derfor «jeg-nettet».

Hvis en forsker gir deg en liste over adjektiver og ber deg vurdere om de passer for å beskrive deg, er det standardmodusnettet som settes i sving. (Det lyser også opp når vi får «likes» i sosiale mediestrømmer.) Man antar at knutepunkter i standardmodusnettet styrer selvbiografisk minne, det materialet vi bruker når vi komponerer historien om hvem vi er.

Å oppnå et individuelt selv, et vesen med en unik fortid og en fremtidig løpebane, er en av menneskets evolusjonære triumfer. Imidlertid er det ikke uten slagsider og potensielle lidelser. Prisen vi må betale for fornemmelsen av en individuell identitet, er følelsen av å være adskilt fra andre og fra naturen.

Når furene som pløyes av selvrefleksjon blir dype og setter seg for hardt, tar egoet overhånd. Dette kommer kanskje tydeligst til uttrykk ved en depresjon, der egoet vender seg mot seg selv. Den ukontrollerte selvransakelsen visker gradvis ut virkeligheten.

Nevroforsker Robin Carhart-Harris ved Imperial College i London viser til forskning som tyder på at denne ødeleggende sinnstilstanden (som iblant kalles tyngende selvbevissthet eller depressiv realisme) kan skyldes et hyperaktivt standardmodusnettverk. Det kan fange oss i repetitive og destruktive sirkler av grubling, som til slutt avskjærer oss fra verden utenfor.

Blant lidelser som kjennetegnes av overdrevent rigide tankemønstre er avhengighet, tvangslidelser, spiseforstyrrelser og depresjon. Folk med slike lidelser kan ha nytte av psykedelikas evne til å bryte stereotypiske tankemønstre og adferd ved å løse opp i de [nevrale] aktivitetsmønstrene de er knyttet til, mener Carhart-Harris.

Det kan altså hende at enkelte hjerner har godt av litt mer entropi, ikke mindre. Her kommer psykedelika inn i bildet. Ved å roe ned standardmodusnettet, kan disse stoffene løsne egoets grep om sinnsmaskineriet og «smøre» erkjennelse som har rustet fast.

«Psykedelika endrer bevissthet ved å skape uorden i hjerneaktivitet», skriver Carhart-Harris. De øker mengden entropi i hjernen, noe som reverserer systemet til en mindre anstrengt kognitivt modus. «Ikke bare blir ett system borte», sier han, «men et annet, eldre system dukker opp igjen».

Dette eldre systemet er primær bevissthet, en tankemodus der egoet midlertidig mister herredømmet. Det ubevisste, som ikke lenger reguleres, «blir trukket frem i et synlig rom». For Carhart-Harris er det nettopp her psykedelikas heuristiske verdi som verktøy for å studere sinnet ligger. Han ser også en terapeutisk verdi.

Den kanskje mest slående oppdagelsen Carhart-Harris gjorde i det første eksperimentet sitt med psykedelika, var denne: de bratteste aktivitetsfallene i standardmodusnettet sammenfalt med deltakernes subjektive opplevelse av «ego-oppløsning».

En av deltakerne beskrev at «jeg eksisterte bare som en idé eller et konsept». En annen husker at «jeg visste ikke hvor jeg sluttet og omgivelsene begynte». Jo brattere nedgangen i standardmodusnettets blodgjennomstrømning og oskygenforbruk var, desto mer sannsynlig rapporterte deltakeren om tapet av selvfornemmelsen.

Denne følelsen av å smelte sammen med en større helhet er ett av kjennetegnene på en mysterieopplevelse. Vår følelse av individualitet og adskillelse avhenger av et forbundet selv og en tydelig avgrensning mellom subjekt og objekt. Alt dette kan være en mental konstruksjon, en slags illusjon, akkurat som buddhistene har prøvd å fortelle oss. Den psykedeliske opplevelsen av «ikke-dualitet» tyder på at bevissthet overlever selvets bortfall.

Det kan rett og slett hende at mysterieopplevelsen er følelsen vi får når hjernens standardmodusnett er deaktivert. Dette kan oppnås på flere måter: med psykedelika og meditasjon, men kanskje også ved hjelp av visse pusteteknikker (som holotropisk pustearbeid), sensorisk deprivasjon, faste, bønn, overveldende opplevelser av ærefrykt, ekstremsport, nær-døden-opplevelser og så videre. Uansett hvordan det foregår, kan man ved å skru av nettverket få tilgang til usedvanlige bevissthetstilstander.

Les mer om boken «Psykedelisk renessanse» av Michael Pollan, som teksten er et utdrag fra.