Uvitenhet - en kilde til visdom

Flux: Hvordan har dere greid å smugle uvitenheten inn i medisinerstudiet?

Ann Kerwin: Da jeg begynte å undervise i filosofi, oppdaget jeg at jeg ikke var særlig interessert i kunnskap. Derimot var jeg fascinert av det å lære. Hvordan lærer vi? Hva er det vi lærer ut fra? En dag spurte Marlys om jeg ville bygge opp et kurs i medisinsk uvitenhet – vi hadde ikke fem øre til å komme i gang med.

- Men nå sitter dere med et eget uvitenhetens hus, House of Ignorance, uten bøker og datamaskiner, og et innarbeidet og etterspurt universitetskurs.


- Ja. Folk steilet til å begynne med, og sponsorer sa nei på grunn av navnet ignorance. Men vi hadde en vidsynt rektor. Etter hvert fikk vi også penger, og nå har både studenter og lærere oppdaget at dette er stimulerende på alle måter.

- Hva er oppskriften på å få i gang noe mot alle odds?

- Ikke hekt deg opp i penger, ikke spør om lov, ikke vent å få noe igjen, ikke kritiser andre, ikke gjør noen frontfigur av deg selv, ikke ha noen teori om hva du vil gjøre. Bare gjør det! Og så improviserer du. Og fortsetter å improvisere. Da lærer også studentene å improvisere.

- Men hvordan kan du lære uvitenhet?

- Hvordan kan du lære noe du allerede vet? Bare uvitende mennesker kan lære noe. All læring finner sted i uvitenhet. Vi er alle ignoramus'er. Men vi kunne gjerne bli flinkere til å være det. Uvitenhet er den dynamiske kilde til all læring. Vi identifiserer virkeligheten med det vi vet. Men det vi vet er bare en liten krok i det ukjente, vi vet ikke en gang hvor liten den kroken er. Uvitenheten er et enormt rom, fullt og fruktbart, med enestående rikdommer. Ut av dette rommet strømmer undringen, spørsmålene, grublingen, poesien, fantasien, mysteriet, intuisjonen, stillheten og selvrefleksjonen.

- Du snur alt på hodet. Hvordan har du kommet til dette?

- Vi kunne ha lært dette av Sokrates for to og et halvt tusen år siden. Han ble utropt av oraklet i Delphi til "den viseste blant menn". Det kunne han ikke selv tro, før han hadde vært rundt hos til de viseste menn i Athen og funnet at de ikke en gang visste om sin egen uvitenhet. Jeg begynte med å spørre studentene hva de ikke visste og hvordan de ikke visste det og hva de lengtet etter. Da oppdaget jeg en hel verden. Og så laget jeg et kart over uvitenheten, med disse punktene: 

• Det kjente ukjente - alt det du vet at du ikke vet. Kilde til undring! 

• Det ukjente ukjente – alt det du ikke vet at du ikke vet. Kilde til mer undring

•  Feil - alt det du tror du vet, men ikke vet. Sett pris på dine feil. Kilde til læring! 

• Ukjent viten - alt det du ikke vet at du vet, subsepsjon, skjult kunnskap. Trøst deg med det! 

• Tabuer – farlig, undergravende, forbudt viten. Arbeid med dem!

• Fornektet viten - alt du ikke vil vite fordi det er for smertefullt. Få det frem! Arbeid med det!

- Har du noen eksempler?

- Ukjent viten: Den spesielle sykepleieren som ser pasienten, som tar på pasienten og som derfor faktisk virker på pasientens helse. Alle vet at slik er det, men vi har ikke lært det, så vi vet det ikke allikevel. Fornektet viten: Jeg har hatt studenter som plutselig oppdager at de hater smerte, at de hater å ha med smerte å gjøre, at de hater å være i en situasjon hvor det ikke finnes opplagte svar.

- Hvordan takler studentene slike oppdagelser?

- De blir rystet. Å bli kjent med sin egen uvitenhet er ofte skremmende, men det er der fremtiden og mulighetene og handlingen ligger. Det gjelder leger, men også deg og meg – at vi lærer å forholde oss til det ukjente, det tvetydige, kompleksiteten, usikkerheten, feilene, prøvingen, ufullstendigheten og forandringen. Denne åpenheten er nettopp ikke å klamre oss til det lille vi vet, eller tror vi vet.

- Uten å smuldre opp underveis. Eller miste motet.

- Tvert imot. På denne måten kan vi virkelig bli produktive. Vi lærer å møte en situasjon med ydmykhet, ærlighet og undring, med spørsmål, humor, skeptisk åpenhet, med fantasi og skaperevne.

- Men altså uten faktiske kunnskaper.

- Fakta og kunnskaper som skal huskes er blitt en slags akademisk bulimi. Men for all del, uvitenhet blir meningsløs uten kunnskap. De to er vevet sammen, i en form for symbiose. Uvitenheten er utgangspunkt for bedre svar, nye perspektiver. Uvitenhet er motiv for å lære. Men det er læringen som skal være i fokus. Læreprosessen. Egenlæringen.

- Samfunnet ellers roper bare etter mer kunnskap.

- Ja, det er tilsynelatende et bunnløst svelg. Vi har trodd at bare vi kunne skaffe oss nok informasjon og kunnskap skulle det bli greit å ta beslutninger. Men det stikk motsatte har skjedd. Jo mer informasjon, jo mer kompleks og uoversiktlig blir situasjonen. Det synes å være noe som mangler, noe helt annet enn mer informasjon.

- Kan det ha noe å gjøre med vårt eget indre liv som ikke får utfolde seg?

- Det kan det helt sikkert. Hvordan kan det ha seg at alle barn elsker å lære, men at bare de færreste liker det de lærer på skolen? Det kan virke som skolen avskjærer en livline nettopp mot undringen og skaperevnen i vårt eget indre. 
- Så du setter undringen i høysetet.

- Undringen er en selvfornyende naturlig ressurs. Det er mer enn nok til oss alle. Den piner oss, engasjerer oss, lurer oss ut av våre kroker og gjemmer. Undringen er brukervennlig. Den trenger ingen bøker, eksperter eller eksamener. Undringen beriker og betaler seg. Våre største oppfinnere, kunstnere og ledere har vært fenomenale undrere.

- Undringen som munner ut i spørsmålet.

- Spørsmålet er selve krumtappen. Ofte er spørsmålet en slags kløe som må tilfredsstilles. Så blir svaret å klø seg, ferdig med det. La isteden spørsmålene få lov til å tumle mot hverandre i et skapende rom, uten å bli avbrutt av svar. All kunnskap er usikker og midlertidig. Det er derfor spørsmålene er så viktige. 
- Også dumme spørsmål?

- Det finnes ikke noe som heter dumme spørsmål. Studentene er ofte redde for å stille spørsmål det ikke er svar på. De må lære og erfare at kanskje det "dummeste" spørsmålet er det som leder videre. De må også lære å forklare seg for en ignorama, en uvitende, i dette tilfelle meg. Mens jeg som lærer må lære hvordan studentene ikke vet.

- Kan jeg misbruke uvitenheten?

- Javisst. Forskjellen ligger i holdningen din. Du kan si: Jeg vet ikke, og det bryr meg heller ikke! Eller du kan si: Jeg vet ikke, men jeg bryr meg om det. Nettopp i medisinen har vi sett mye arroganse. Men den skriver seg mest fra frykt – frykten for å være uvitende i livsviktige situasjoner.

- Man skulle tro det gjør det vanskelig å nå frem til studentene.

- Ikke når vi åpner for spørsmålene. Studentene vet at de møter et ansvar, at de kan mislykkes. Så lenge de ikke kan snakke om dette, legger de på seg en maske som uberørt lege, allerede fra første studieår. Bak masken er de bare redde, redde for ikke å være profesjonelle, for ikke å mestre en situasjon, for ikke å inngi tillit og respekt. Hele spillet forandrer seg så snart de godtar usikkerheten.

- Kan du fortelle mer om hvordan uvitenhetskurset foregår?

- Hittil har det gått som et to måneders frivillig sommerkurs, som kan tas flere ganger. Stort sett arbeider vi med seks elementer. [Se oversikt under.]

- Hvordan reagerer studentene på alt dette?

- De blir sjokkerte og fascinerte. De møter fremtredende vitenskapsmenn som ikke legger skjul på noe, som tvert imot er glade for å snakke om sine tabber og visjoner, om hvordan det ville skremme vannet av dem om de fx skulle ta fatt på et medisinsk studium i dag. Av og til må vi jobbe litt for å få våre gjesteprofessorer til å legge vekk slides og overheads og grafiske kurver. Men studentene avlærer gamle rutiner, samtidig som de lærer hvordan det er å slippe tryggheten, å legge i vei i ukjent terreng.

- Du er ikke redd for at studentene blir overfladiske?

- Nei, den kliniske arena er allikevel full av hull og mangler. Åpenhet og kommunikasjon bedrer de kritiske og analytiske evner og evnen til å fatte beslutninger. Kritikere blir imponert over våre studenter – de oppnår gjerne bedre resultater, de tar mer initiativ, de er mer reflekterte og de står på sitt i det medisinske hierarkiet.

- Du snakker nå om selvtillit.

- Ja, men det er en selvtillit som går dypt nok til at den kan tåle usikkerhet. Det er en tillit til at det finnes muligheter og løsninger der bøkene ikke gir svar. Studentene ser, lytter, spør, grubler og undrer seg. I det minste vet de når de ikke vet.

- Og det er altså en fruktbar uvitenhet.

- Det er fruktbart under diagnosen, og det tillater tvilen å komme til sin rett. Dette er egentlig noe vi alle har i oss, en skapende evne til å identifisere problemer, løse problemer, stille nye spørsmål. Men vi har lett for å glemme det under presset av stadig ny og skiftende informasjon.

- Har du selv gjort tabber underveis?

- Mengder. Vi ventet blant annet alt for lenge med å trekke inn pasienten. Da det endelig gikk opp for oss at pasienten ikke er saken uvedkommende, bad vi studentene undersøke hvilke spørsmål pasienten hadde. Pasienten ble plutselig virkelig for oss, og både student og veiledende lege begynte å bry seg om pasienten på en ny måte. Og pasientene selv? Så fort de skjønte at studenten virkelig trengte spørsmålene, begynte de å skrive ned spørsmål, flere spørsmål, stadig nye spørsmål. Pasienten begynte faktisk å se frem til å møte studenten igjen. 

- Og det er kanskje ikke vanlig?

- Jeg har selv vært pasient på en universitetsklinikk. Du ser bare ikke frem til å møte en medisinerstudent. Du er et slags hår i suppen, du invaderer deres private sfære, du forstyrrer rutinene deres. Det kan være ganske forferdelig. Men alt dette lar seg snu trill rundt. Det har vi erfart.

- Hva ville du fortelle meg hvis jeg ønsket å bli lærer i uvitenhet?

- Du behøver ikke lære studentene noe. Bare sørg for at forholdene ligger til rette. Sørg for at studentene føler at det arbeidet de gjør blir verdsatt. At de blir belønnet på en eller annen måte. Din oppgave er å gi dem tid, rom og energi. Så begynner de å se, lytte, lære, sortere ut av seg selv. Læreevnen og mulighetene de har latent i seg. 
- Hva mer kan jeg gjøre?

- Still deg selv i bakgrunnen. Ikke prat for mye. Gi studentene blanke ark. La dem snakke. Så lærer du hva de har i seg, hva de arbeider med å uttrykke. Du kommer ikke til å mangle stoff. Du er nødt til å være dristig. Den største hindringen er tilbakeholdenhet og vaner, som du finner hos de fleste akademikere. Se på det rom, den tid og den energi du gir deg selv. Ikke helt fornøyd? Skift det rundt. Spør deg selv hva som er viktig for deg. Ikke kritiser deg selv. Bare skift det rundt. Så begynner du også å lære. Sammen med studentene.

- Uansett hva slags skole og hvilket fag?

Det begynner alltid med nysgjerrighet. Det fortsetter med retten til å stille spørsmål. Alltid og uansett. Rektor ved en journalistskole har sagt det slik: Kjernen i faget er å vite hva du ikke vet.

- Hva er det meste du kan håpe på for det du har satt i gang?

- En stille revolusjon.


Curriculum of ignorance

• Undringstimer og grublingstimer. Studenter, sykepleiere og andre deler noe de har undret seg over i det siste. Enkelt nok. Grublingen går gjerne dypere. Begge deler setter ofte i gang vesentlige ting. 

• Ukentlige uvitenhetsjournaler. Studentene skriver ned spørsmål, fører journal over ting de har oppdaget at de ikke vet, femti spørsmål, hundre spørsmål, grunnleggende spørsmål, svevende spørsmål, kritiske, strategiske spørsmål – et muldvarparbeid frem mot dypere innsikt i det de driver med. Hvordan de selv tenker, hva de er dyktige til, spørsmål de aldri har tenkt på. 

• Seminarer med gjesteprofessorer i uvitenhet. Erfarne medisinere og vitenskapsmenn (blant dem en rekke nobelprisvinnere) deler sin erfaring, hvilke spørsmål de begynte med å stille seg, triumfer, lidenskaper og intuisjoner, største overraskelser, tabber, hva de har lært av sine feil, hvilke spørsmål de arbeider med nå, hvilken sammenheng de leter etter, de dypeste spørsmål, drømmer og fantasier. 

• Klinisk eller laboratorieforskning med fokus: oppdagelse, samarbeid, usikkerhet i medisin og vitenskap, hvordan stille fruktbare og kritiske spørsmål med mange synsvinkler, læring i fellesskap. 

• Veiledning i uvitenhet rundt i avdelingene på universitetsklinikken. Uten svar, bare med kommentarer til spørsmålene, hva de kan føre til og så videre. "Er det mulig å kurere uten bieffekter?" "Hva er definisjonen på immunologi? Er huden en del av immunsystemet?" Nye spørsmål dukker opp i møte med pasientene. 

• Fiasko-timer. Studenter og professorer deler sine mest produktive tabber den siste måneden og hva de har lært av sine feil. Her erfarer vi at enhver fiasko har sin verdi, den viser oss hvordan vi kan revurdere våre forventninger og syn på oss selv, hvordan vi kan lære og hvordan vi kan utvikle oss. 

Samtalen sto på trykk i Flux nr. 10, 1995.