Forsoning er ikke underkastelse

Familiekonstellasjoner er en form for gruppeterapi som tar utgangspunkt i dynamikken blant familiemedlemmer. Franz Ruppert skriver om hvordan terapeutene bør forholde seg til klienter som avviser foreldrene sine.

På sjelenivået er mennesker multigenerasjonelle vesener. Psykiske og emosjonelle lidelser oppstår som regel i mer enn én generasjon. Traumatiske skader utvikler seg som manglende evne hos foreldrene til å danne relasjoner, noe som igjen forstyrrer tilknytningen mellom foreldre og barn.

Disse tilknytningslidelsene hindrer utviklingen av en stabil personlighetsstruktur og øker risikoen for traumatiske sår. En konstellasjon kan bringe frem i lyset i all sin kompleksitet hele kjeden av traumatiseringer, tilknytningslidelser og innviklinger over flere generasjoner som fører til sykdom. Erkjennelsen av realiteten i disse sammenhengene hjelper oss til forstå de grunnleggende årsakene til psykiske lidelser bedre. 

Å se seg selv fra utsiden som del av et menneskelig tilknytningssystem, slik man gjør i en konstellasjon, kan være svært nyttig for mange mennesker. Konstellasjonen øker i stor grad mulighetene for få en slik innsikt i oss selv i forhold til andre tilgjengelige muligheter for å innhente åpen, ærlig og reell tilbakemelding.

En klient skrev følgende brev til meg: «Etter vår siste terapitime ringte min mor til meg og spurte hvordan jeg hadde det. Jeg sa: Det er ikke veldig bra. Jeg føler meg fortsatt veldig viklet inn i de døde barna i familien vår. Hun svarte: Jeg beklager at hele byrden har landet på deg. I en senere samtale sa hun at hun ønsker å ta noe av belastningen av skuldrene mine. Jeg ble overrasket og sa spontant: Det vil hjelpe hvis du kan bære din egen sorg. Jeg er glad for at jeg endelig kan være ærlig overfor meg selv og overfor henne, uten å føle at dette vil overvelde henne og at noe ille vil skje. Det er fantastisk hvordan min mor faktisk har endret seg i virkeligheten.»

Terapeuter eller veiledere som støtter mennesker som avviser foreldrene sine eller kanskje forakter dem, gjør klientene en bjørnetjeneste. Spesielt hvis klientene allerede forventer at andre skal dømme foreldrene som de selv gjør, bør ikke terapeuten vikle seg inn i disse fellene. Avvisningen av våre foreldre innebærer en avvisning av vår egen selvtillit eller en sentral del av vårt selvbilde, fordi på sjelenivå er hvert barns identitet sammensatt av mor og far. Den terapeut som ikke respekterer klientens foreldrene, respekterer heller ikke klienten.

Muligens ser terapeuten seg selv som en bedre far eller en mer omsorgsfull mor for klienten. På denne måten involverer terapeuten seg uunngåelig i klientens negative overføringer og blir innviklet i den usunne relasjonen mellom klienten og foreldrene. Dette gir opphav til at klienten blir avhengig av terapeuten, noe som igjen fører til langvarig terapi med mislykket utfall.

Bevegelsen mot foreldrene er en gradvis prosess med å klargjøre og gi slipp, spesielt når foreldrene ikke har sett barnet som det er, men har ignorert, skadet og til og med plaget det. Det sårede barnet i klientens indre trenger å få uttrykke sitt sinne og sin skuffelse i forhold til foreldrene. Bare på denne måten kan det ryddes en vei til fredelige følelser overfor dem. Derfor bør ikke en klient tvinges til å bøye seg for sine foreldre i en konstellasjon, eller på annen synlig måte underkaste seg dem.

Når vi vender oss til våre foreldre og dermed til vår eget dypeste selv, er det sluttresultatet av en vellykket terapi. Vi takker foreldrene våre for livets gave som de har gitt videre til oss. Det kan være en avsluttende gest preget av forsoning og respekt. Den har ikke det minste med underkastelse å gjøre. Det er i denne sammenhengen viktig å vise respekt selv for dem som mishandler og misbruker andre. Det kan bare skje når terapeuten forstår hvorfor folk blir overgripere og hvordan ofrene selv i sin tur kan bli overgripere.

Hvis terapeuten opptrer som dommer, vil hun vil ikke ha noen sjanse til å hjelpe mennesker med alvorlige psykiske skader å overvinne sine ofte massive tilknytningslidelser i forhold til sine foreldre. Men en aksepterende og ikke-dømmende holdning er en vanskelig utfordring for terapeuten. Noen ganger kan situasjonen synes å være håpløs. Forholdet mellom foreldre og barn er helt tilfrosset. Men tillit kan noen ganger skape mirakler i terapeutisk arbeid. Konstellasjoner kan gi adgang til kraftige, overbevisende energier som sjelen trenger for å handle og komme seg videre

Les mer om boken «Forstå dine sår i sjelen», som teksten er et utdrag fra.