Still spørsmål ved skyldfølelsen
Det er viktig å skille mellom ytre og indre grunner for skyldfølelse, skriver psykoterapeut Astri Hognestad.
Skyld og skyldfølelse kan bli utløst av forskjellige grunner. Når vi har forbrutt oss mot anerkjente lover og regler, basert på anerkjente verdier, er det naturlig og riktig å føle skyld. Men vi kan også føle skyld på grunn av indre forestillinger om hvordan vi skal leve eller ikke leve. Derfor er det viktig å skille mellom ytre og indre grunner for skyldfølelse.
Hvis skyldfølelse er forårsaket av at vi bryter med gamle mønstre og forestillinger om å være «snille» og «greie», kan den være en overdreven reaksjon. Slike forestillinger har gjerne sammenheng med noe som er formidlet i oppdragelsen, og som dermed er blitt gjort til ens egne regler. De er internalisert. Noen ganger er slike regler for strenge og hindrer utviklingen av personligheten. Da er det grunn til å sette spørsmålstegn ved dem.
For at vi skal bli frie mennesker som orienterer oss ut fra oss selv og våre egne følelser, kreves en del arbeid. Det er avgjørende å kunne skille mellom skyldfølelse som oppstår fordi vi har forbrutt oss mot lover i samfunnet, eller gjort noe vi ikke skulle ha gjort overfor et annet menneske, og skyldfølelse som oppstår som følge av et mønster som er dannet i tidlig barndom.
Et godt eksempel på det å finne ut hva som er den virkelige beveggrunnen til å føle og handle, er en kvinne som i oppveksten hadde måttet ta mye hensyn til en bror som var syk. Etter at hun giftet seg, ble hun deprimert, sannsynligvis fordi noe i henne, kreativiteten, ikke fikk utfolde seg i ekteskapet. Hun fikk lett skyldfølelse hvis hun ikke tok hensyn til ektefellen og tilpasset seg, og hun påtok seg lett ansvaret hvis det oppsto konflikter.
Han på sin side var ikke i stand til å forstå hennes behov. Da hun ikke forsto sammenhengen mellom depresjonen og det som skjedde i forholdet, drømte hun at hun og mannen var ute på reise, og de hadde drept en kvinne som de parterte og gravde ned. De reiste videre, men var redde for å bli oppdaget.
I neste drøm var hun ute og syklet, og hun syntes det var så tungt. Da oppdaget hun at hun hadde en vogn bak sykkelen med moren og broren sittende oppi. Hun forsto plutselig sammenhengen. Hun hadde utviklet et mønster der det dreide seg om å ta hensyn til broren fordi han var syk, og moren fordi hun var sliten.
Dette mønsteret ble en «naturlig» del av henne som hun ikke stilte spørsmål ved før hun videreførte mønsteret med tilpasning til ektefellen og følgelig ble deprimert. Drapet på kvinnen ble et bilde på fortrengningen av hennes egen kreativitet. Da forsto hun at hun tok for mye hensyn til ektefellen, slik hun hadde gjort til broren.
Les mer om boken som teksten er hentet fra her:
