Min fagfornyede drømmetime

Jeg tar en liten kort oppsummering før timen begynner. Har jeg husket alt? Bok, PC, kalkulator? Jeg gjennomgår temaet i hodet – fagstoffet er Pytagoras’ læresetning. Da blir det kanskje en røverhistorie om matematikk som religion, om at det var kona til Pytagoras som egentlig var den smarte av dem…før vi smeller i gang. Men hold an – er det ikke mer jeg må ta hensyn til? Kan jeg bare buse inn i klasserommet og kjøre på med mitt ensporede enmannsshow? Hå nei, ikke nå når vi har nye læreplaner, nye tanker om undervisning og ikke minst nye forventninger til det som skal skje i klasserommet: Fagfornyelsen 2020. 

Her har vi verdigrunnlaget for undervisning nedfestet i en overordnet del (med seks vidløftige underpunkter), vi har kjerneelementene, tverrfaglige temaer og diverse grunnleggende ferdigheter som må vektlegges. Så kommer kompetansemål som gjelder hvert fag, der lærerne selv må finne ut hvor mye hvert delområde må vektlegges (skal eleven kunne gjøre rede for Pytagoras eller bare kunne bruke formelen under småsadistisk press?). Dette kan jo virke litt komplisert for et utrent øye, men så vanskelig er det vel ikke?  

Mens jeg tusler mot klasserommet kjenner jeg at fagfornyelsens klokskap kommer sivende inn i bevisstheten. Her gjelder det bare å huske å ha en bred tilnærming til elevenes læring, samtidig som jeg skal fremme kommunikasjon og samarbeid som gir elevene mot og trygghet til å ytre egne meninger. Og jeg må for all del la elevene delta i varierte aktiviteter av stadig økende kompleksitet, legge til rette for kreativitet og skapertrang og la elevene utvikle et presist språk for resonnering og kommunikasjon gjennom abstraksjon og generalisering. Hvis jeg bare husker på å fremme god fysisk og psykisk helse og tar hensyn til alle kjønn og religioner, burde det gå bra. Og selvfølgelig har et samisk perspektiv på alt jeg gjør. 

Mens jeg tegner den første rettvinklede trekanten på tavla prøver jeg å fortløpende ta hensyn til elevenes relasjoner, motivasjon og følelser – på en reflektert måte, naturligvis. Når elevene støter på problemer underveis i problemløsningsfasen, gir jeg de bare støtte tilpasset deres alder, modenhets- og funksjonsnivå. Såre enkelt. Siden vi skal legge mer vekt på strategier og fremgangsmåter enn på løsning, får ingen vite svaret. Dette kan kanskje medføre at enkelte utøver et kritisk blikk på meg og mitt refleksjonsnivå, men med litt inkludering og etnisk kjønnsbalansert kommunikasjon burde vi raskt finne tilbake til en utvidet bevissthet om egne holdninger. 

Mot slutten av timen merker jeg at elevene har utviklet et kritisk blikk på sin utholdenhet og faglige selvstendighet. Her må en bredere tilnærming til argumentasjon og symbolspråk implementeres, så jeg lar elevene tilegne seg kunnskapen på selvstendig, samisk vis. Hvis tilnærmingen blir bred nok, og vi har en lyttende dialog med økende kompleksitet når det gjelder holdninger og mot, vil nok rommet for dybdelæring bli så stort at bredden ramler ned i kreative, viktige spørsmål i egne liv. Da vil vi plutselig oppleve mange forskjellige religiøse kommunikasjonsformer, men med bevisst bruk av ulik teknologi vil vi nok igjen falle tilbake til overordnede prinsipper for refleksjon. Det kan vel ikke være feil.

Avslutningsvis oppsummeres timen med konstruktiv, psykisk raushet og respekt for alle reflekterte kjønn, raser og relasjoner i klasserommet. 

Glade og lett joikende forlater vi klasserommet.