Lengselen etter et mer menneskelig samfunn

Andreas Aubert mener økolandsbyer har nøkkelen til mange av dagens utfordringer. Han forteller oss om sine erfaringer fra Findhorn, Zegg og Sieben Linden.

Andreas Aubert har hatt kortere og lengre opphold ved flere økolandsbyer i Europa. På Findhorn i Skottland bodde han i 2,5 måneder. En studie viser at de 450 innbyggerne her har det laveste økologiske fotavtrykket i noe vestlig samfunn. Den jevne brite belaster økosystemet dobbelt så mye. Likevel var det landsbyborgernes vennlighet som imponerte Andreas mest.— De er flinke til å skape en inkluderende atmosfære, der alle kan bidra med noe verdifullt ved å være seg selv. Alt fra tenåringer til pensjonister bodde der, fra mange forskjellige land — permanent eller kortvarig. Det var lett å få et godt forhold til folk. Også folk som jeg i en annen setting ville trodd jeg hadde lite til felles med.

Foruten å være økolandsby, er Findhorn Foundation et velkjent kurssted. Her er det stort rom for alternative ideer. Andreas opplevde dette stort sett som positivt.— Miljøet føltes i hovedsak konstruktivt og sunt, selv om noen kunne dra ting litt langt. Jeg møtte en komponist som mente at alle hans verker var komponert av ham selv på en annen planet i et tidligere liv. Andre kunne være overdrevent opptatt av positiv tenkning, så de ble litt kunstige og anspente. Men jeg synes det var bra at litt sære ting fikk komme fram, istedenfor å bli undertrykt.

Direkte og spontantEn annen økolandsby Andreas kjenner godt er Zegg, som ligger 80 kilometer sørvest for Berlin. I en reportasje skrev han at beboerne der kommuniserer fra hjerte til hjerte, ikke bare fra projeksjon til projeksjon. Hva mener han egentlig med det?— I hverdagen er det lett å projisere, altså tillegge andre mennesker egenskaper og agendaer de ikke har. Gjerne ting vi ikke vil vedkjenne oss at vi har selv. Vi kan reagere instinktivt ut fra tidligere erfaring, istedenfor å se situasjonen slik den er her og nå. På Zegg har de utviklet metoder for god kommunikasjon. For eksempel at den ene snakker i fem minutter, mens den andre bare lytter, uten å kommentere eller analysere. Så er det den andres tur. Slik får de rom til å ta hverandre imot.

— Å kommunisere fra hjerte til hjerte, er å våge å være sårbar og uttrykke hva man føler. Altså eie sine egne følelser. Det motsatte er å kritisere noe der ute hele tiden, som om det var eneste årsak til følelsene. Når folk kan lufte følelser uten å gå til angrep, virker det forebyggende på konflikter. Jeg merket at mange ved Zegg uttrykte seg mer direkte, og var mindre pretensiøse enn vi vanligvis er i mange samfunn. Det var mer naturlig for dem f.eks. å spontant synge og danse, uten å bry seg om hva andre måtte mene.

— Opplever du at det er rom for ulike meninger og verdier i økolandsbyer, eller er det et press om å være veldig «økologisk» på en bestemt måte?
— Jeg synes definitivt det er rom for forskjellige meninger. Ofte kan det bli polarisering, der noen er mer opptatt av det sosiale eller spirituelle, mens andre er mer opptatt av politikk og miljø. Men jeg tror disse gruppene ser hverandre som komplementære heller enn som konkurrenter. Førstnevnte holdning vil jeg kalle mer kunstnerisk og «flytende». Drivkraften blir det som føles levende. Om man ikke beholder bakkekontakten, kan det bli utflytende. I den andre enden, den ideologiske, er faren at man kan bli litt for hodestyrt og dogmatisk. Istedenfor å føle på hva som er riktig i en gitt situasjon.

— Tror du det er fint for barn å vokse opp i en økolandsby?
— Barna får mange rollemodeller. De ser hvordan nokså forskjellige mennesker kan leve i et relativt velfungerende fellesskap. Det gjør dem antakelig friere og mer åpne. Jeg antar at de blir mindre preget av foreldrenes oppfatninger. For eksempel får de et mer mangfoldig syn på kjønnsroller — hva en mann eller en kvinne kan være. Gjennom egen erfaring kan barna lære verdien av å ivareta miljøet og å skape sunne sosiale strukturer. Det kan bli en selvinnlysende ting, heller enn teori som «mates» inn i dem. Samtidig er det negativt hvis barna blir lite eksponert for samfunnet utenfor. Eller hvis foreldrene blir for militante i å presse på dem en viss livsoppfatning. Det kan skape en slags elitisme, der man ser ned på «vanlige folk».Skaper liv i utkanten

Sieben Linden er en annen tysk økolandsby, et stykke vestenfor Zegg. Her har folk med ulike behov bosatt seg i ulike nabolag.— De mest radikale var veganere og spiste ingen dyreprodukter. De hadde ikke husdyr, og bygde hus mer eller mindre uten strømdrevne maskiner. Det andre ytterpunktet var en bonde som bare bodde der og dyrket jorda, uten noen nær tilknytning til fellesskapet. Alle beboerne hadde en felles visjon om et mer bærekraftig liv. Men de kunne ha ulike meninger om det praktiske. Sieben Linden var mer preget av ideologi enn Findhorn og dels Zegg, som la mer vekt på det sosiale.

— Har du sett at økolandsbyer kan skape mer liv i søvnige utkantstrøk?
— Ja, Zegg er et godt eksempel på det, som tiltrekker seg mange tilreisende til festivaler og kurs. Mange har også bosatt seg i området for å bo nær økolandsbyen. De har laget sine egne små fellesskap. Noen jobber med gårdsdrift, andre produserer bruksgjenstander eller gjør sosialt arbeid. Og det er stort kulturelt tilbud. Zegg har definitivt skapt mer liv og ført til at flere oppsøker området rundt den lille byen Belzig.

— Hva har du selv lært av dine opphold i økolandsbyer?
— Verdien av sosiale fellesskap der folk ikke skal presses inn i en form. Alle oppfordres til å bidra med det unike ved seg selv. Jeg tror dette er nøkkelen til mange utfordringer vi står overfor i dag. Det at vi både kan være oss selv, bli elsket og respektert slik vi er, samtidig som vi er en del av et fellesskap. Mange starter økolandsbyer fordi de lengter etter et mer menneskelig samfunn. Slike landsbyer viser at bærekraft og livskvalitet kan gå hånd i hånd. Folk erfarer det som en glede å bidra til fellesskapet. Medmenneskelighet blir noe man erfarer, ikke en idealistisk idé man får stappet inn i hodet.

— Kunne du selv tenke deg å bo i en økolandsby?
— I utgangspunktet ja. Min utfordring ville vært å ha nok tid og rom til meg selv og egne aktiviteter. Men mange bor i økolandsbyer i kortere perioder. For eksempel i en overgangsfase hvor de trenger ny inspirasjon. Det er en viktig funksjon for en økolandsby, og det bidrar til mye av dynamikken. Mange kommer på besøk, lærer og tar med seg noe nytt til sitt eget lokalmiljø. Det bør ikke være et mål at alle skal bo i en økolandsby. Istedet må vi prøve å innlemme det positive ved økolandsbyer i samfunnet for øvrig.

— Norges første økolandsby er nå godt etablert i Hurdal. Initiativtakerne måtte kjempe med byråkratiet i mange år. Tror du det blir lettere for andre å starte økolandsby i Norge, nå som Hurdal har gått foran?
— Det ville være naturlig. Andre kan rådføre seg med folk i Hurdal. De kan også vise til dem som eksempel, i dialog med lokale myndigheter. Slik jeg har fortstått det, har landsbyen i Hurdal lagt vekt på samarbeid med lokale myndigheter. Beboerne vil bidra med noe til lokalsamfunnet. Det tror jeg er en viktig tilnærming.Andreas Aubert har hjemmeside med et stort artikkelarkiv. Der kan du bl.a. lese en reportasje fra Hurdalsjøen Økologiske Landsby.

Ideer som kan forandre verdenVil du lese mer om gode, praktiske ideer for miljø og samfunn? To Flux-skribenter har utgitt en e-bok til inspirasjon. Les mer om boken her.