Bak kvantesløret

Flux i samtale med kvantefysikeren Fred Alan Wolf
Først publisert i Flux Livsfilosofisk magasin #18 Virkelighet

Fysikere flest blir ved sin lest og holder seg til fysikken. Men også fysikere er etter hvert mindre redde for å spørre etter meningen med livet, om for eksempel Gud har noen plass i et fysisk univers. Fred Alan Wolf er en kvantefysiker fra California som satser på Parallelle Verdener. Samtidig tar han for seg klassiske filosofiske, religiøse og psykologiske spørsmål. Hva skal vi forstå med materie, sjel, ånd, selvet, drøm, det bevisste og det ubevisste? 

Fred Alan Wolf tar utgangspunkt i romtidens innerste vev. Ifølge kvantegravitasjons-fysikk er denne et sydende skum av ormehull og små svarte hull hundre milliarder milliarder ganger mindre enn et proton. Rom og tid brytes ned og går i full oppløsning. Dette er likevel himmelropende vagt og fysikerne vet det. De beste partikkel-akseleratorene opererer på en skala som ikke er i nærheten av dette nivået. Ingen vet hvordan vi skal tolke en slik mikroverden, hvor alt er mulig. Men verden over arbeider fysikere for å finne en dypere teori som kan forene kvanteteori og relativitetsteori. Fred Alan Wolf går sine egne veier. 

FLUX: Du sier at når sjelen faller ned i materien, finner den seg selv. Hva mener du med det? 
FRED ALAN WOLF: Jeg forstår sjelen som en prosess, men også som refleks eller speilbiter av ånd. Sjelen søker å manifestere seg. Det skaper spenning, livsdrift og begjær. Sjelen er udødelig, men markerer seg gjennom noder eller knutepunkter i tid. Vi begynner alle med en form for begjær som uttrykk for kjærlighet – det kan fx være seksuelt begjær - men det vi innerst inne begjærer er en sann forbindelse med oss selv. So basically, falling in love is falling out of the vacuum into the material.

FLUX: Forbinder du vakuum med ånd?
WOLF: Jeg forestiller meg at ånden drømmer, at vakuum er åndens drømmetilstand og at sjelen springer ut av vakuum. På samme måte som big bang antas å springe ut av vakuum. Og som de første gudene var tenkt å springe ut av en urgrunn. I denne urgrunn må det ligge en ustoppelig trang til å bli noe fremfor ingenting. Ånden er i utgangspunktet vibrasjoner av Ingenting, med et potensial til å bli hva som helst. For at det skal bli noe må det oppstå refleks i form av bølger, og det må oppstå en form for motstand, som sender bølgene tilbake til utgangspunktet. Men ånden forelsker seg i sine egne speilbilder, knytter seg til noen og lar andre seile. Resultatet er at universer kommer og går i myriader – noen mer stabile enn andre.

FLUX: Nå er vi langt fra kvantefysikken.
WOLF: Det kommer an på perspektivet. Etter min mening må kvanteteorien munne ut i forestillingen om mange parallelle verdener - The Many-Worlds Interpretation. I denne tolkningen er det ingen kollaps av bølgefunksjonen til én bestemt statistisk virkelighet, når en observasjon finner sted. Derimot oppstår løpende et hav av verdener. Men da snakker vi om *subjektive verdener. 

Speilbilder
FLUX: Sjel bygger subjektive verdener, med ånd som råstoff så å si?
WOLF: I utgangspunktet er alt ett, udifferensiert ånd som er både bevisst og ubevisst. I samme øyeblikk et univers springer ut, setter det også i gang sin egen undergang. Alt som har en begynnelse må også ha en slutt. Vi kan tenke på det som en stående bølge mellom to poler. Mellom polene finner vi et univers i rom og tid, og vi finner at ånden søker å forme stabile bilder. Bølger av vibrasjoner reflekteres frem og tilbake mellom polene og former sjel. Ånden fanger med andre ord seg selv i en felle av rom og tid – for gjennom sjelen å kunne se seg selv og komme til klarhet over seg selv. Men sjelen blir offer for illusjoner og lar seg hekte til materien; dette er en prosess som starter allerede i vacuum. 

FLUX: Og hvor kommer materien fra, i dette bildet?
WOLF: Materien er også speilbilder av ånden, men den markerer seg gjennom noder eller knutepunkter i rom. Materien er ubevisst, med et potensial for bevissthet.

FLUX: Og mennesket?
WOLF: Mennesket er bærer av selvet – det vil si den sjelen som speiles i materien. Som sådan er selvet både bevisst og ubevisst.

FLUX: Speilvirkningen blir sentral i din kosmologi. Hvordan ser du på utviklingen av bevissthet? 
WOLF: For meg synes det opplagt at materie og bevissthet ikke er så adskilt som vi gjerne lærer. Informasjon og kunnskap synes å festes i materien, bokstavelig talt, med muligheter til å forandre struktur og biologi, først og fremst gjennom kroppens nervesystem. Dette mener jeg leder til ansvar – for meg blir det å formidle det jeg vet er mulig, så åpent og sannferdig jeg kan. Moderne vitenskap har delt verden opp i stadig mindre biter. Noe som i det lange løp blir å kaste barnet ut med badevannet. Nå trenger vi å bygge bro mellom ånd og vitenskap. 

Uendeligheter
FLUX: Og dine viktigste impulser henter du fra kvantefysikkens teorier.
WOLF: Først og fremst leter jeg etter en teori med skjønnhet. Noen av modellene er uskjønne, for å si det mildt. Det gjelder fx modellen hvor bølgefunksjonen og mulighetene kollapser. I likhet med Einstein tror jeg ikke Gud opererer på den måten. Men så viser det seg at den skjønneste teorien også er den mest bizarre - hypotesen om mange verdener. Der brytes ikke sammenhengen. I stedet er observatøren selv et meget komplekst system som introduserer en mengde nye variabler, slik at feltet stadig får nye retninger

FLUX: Nye retninger som gir nye verdener som igjen speiler hverandre?
WOLF: Der har du noe av min modell. Kvantemekanikken forutsier verken kaos eller kollaps, den sier ganske enkelt at observatøren er et annet system som reagerer med det opprinnelige systemet og at alle mulighetene i det opprinnelige systemet vil være tilstede i forholdet til observatøren. Tenk deg at du kaster kron og mynt og at det blir kron i den verden du observerer. I en annen verden blir det mynt, og du er også tilstede i den verden, men du kan ikke se deg selv i to verdener – bortsett fra under helt spesielle forhold. Jeg tror sinnet er i stand til å splitte seg i mange enheter eller personligheter som ikke ser hverandre. Alt etter omstendighetene forbinder du deg med den eller den andre av disse. Og vi kan tenke oss at selvet oppstår som en speiling av disse verdenene mot hverandre. Et maksimalt antall virkeligheter gir oss en rik og dynamisk fysikk. Jeg har ingen problemer med en slik forestilling om det uendelige.

FLUX: Det er ikke enkelt å hanskes med det uendelige.
WOLF: Ikke enkelt, men både praktisk og nødvendig. Det ville vært umulig å operere med tall, hvis ikke det uendelige var virkelig. Du må kunne legge et nytt tall til et hvilket som helst tall du opererer med, ellers går hele matematikken fløyten.

Sansene narrer oss
FLUX: Akkurat her ligger mitt problem med de mange verdener – at de er uendelig mange. Hvert eneste mikrosekund – ved enhver hendelse, fx mellom atomer - splittes virkeligheten i nye verdener. Jeg har vanskelig for å se noen skjønnhet i det, snarere en ekstrem uorden.
WOLF: Vi er kanskje ikke klar over det, men det er faktisk det som hele tiden foregår i den “normale” verden. Stearinlyset på bordet her kan sees på et uendelig antall måter. Hver gang jeg rører litt på hodet skifter jeg over til tusenvis av nye bilder. Tar jeg for meg alle de forskjellige bildene, så er det et uendelig antall stearinlys her på bordet. De er alle potensielt tilstede, eller virkelig tilstede hvis du observerer fra en annen verden, men det er ikke noe du behøver å tenke på så lenge det ikke har noen innvirkning. Du behøver bare sortere ut det du observerer. Og det er nettopp det du gjør i kvantemekanikken, den er svært økonomisk, du behøver bare å summere opp de verdener du trenger for å gjennomføre dine beregninger.

FLUX: Så det vi opplever er En verden, En verden, En verden… etter hverandre i det uendelige
WOLF: Nettopp. Hele poenget med kvantemekanikken er at det bak denne serien er en skjult virkelighet. Også den potensielt uendelig. Det vi kaller den normale verden folder seg på en eller annen måte ut som enkeltbilder fra denne skjulte virkeligheten. Men sett fra kvantefysikken synes det feil å tro at denne utfoldte verden er primær. Våre beregninger om denne slår ikke til når vi anvender dem på ekstreme forhold - når vi gjør tingene tilstrekkelig små, eller øker hastigheten tilstrekkelig eller ser dypt nok på hvordan energien beveger seg. Sansene våre narrer oss. Bak sanseinntrykkene finnes det en virkelighet vi ikke kan se, men som vi mentalt kan gå inn i og foreta korrekte beregninger ut fra. Denne virkeligheten styres av en veldig klar logikk, veldig matematisk, men vanskelighetene oppstår når vi prøver å anvende denne logikken på vår daglige virkelighet. Derfor sier jeg at det eneste virkelige kriterium vi kan anvende på en teori er skjønnhet. Det som er uskjønt er sannsynligvis feil. 

Forover og bakover i tid
FLUX: Hva er det som får en målbar verden til å folde seg ut fra den underliggende kvanteverden?
WOLF: Det er uklart, og det er vanskelig. Det finnes ingen god teori som tar oss fra det mikroskopiske til det makroskopiske hvor vi kan foreta statistiske observasjoner

FLUX: Kanskje nervesystemet med hjernen fungerer mest som et filter, hvor bare et lite utvalg blir foretatt. Slik at det meste blir liggende igjen mellom de sansepunkter vi summerer opp til en normal verden. Tar du opp disse tingene i din modell?
WOLF: Alle modeller gjør det, ingen på en god måte. Men David Bohm gjør noe fascinerende og forunderlig. Han tar med seg hele skjønnheten i kvantemekanikken, gjør det hele enkelt og gjennomgående og flytende, men for å få til det må han legge inn noe han kaller kvantepotensialet – i tillegg til et dynamisk felt. Hva er nå dette? Bohm sier at det er ingenting som kollapser, det er et reelt objekt inni dette potensialet, men feltet varierer på en slik måte at små forandringer i rommet kan gi enorme utslag på objektet. Det betyr at selve vakuum hopper ganske vilt omkring, og da blir universets dypeste orden ingen orden i det hele tatt, men kaos. Det kan jeg ikke tro på.

FLUX: Jeg har forstått Bohm slik at dette potensialet styres alokalt, fra en innfoldet eller implikat orden.
WOLF: Det er en annen Bohm. Du har Bohm I og Bohm II – to visjoner som aldri helt er blitt forenet.

FLUX: Schrödingers kvantemekaniske ligninger har også reversible løsninger 
WOLF: Schrödingers ligninger er egentlig to ligninger, forover og bakover i tid, og når du multipliserer de to feltene med hverandre får du kvantefeltets sannsynlighet. Det er et stort mysterium, ikke bare i kvantefysikken, men overalt i fysikkens sentrale ligninger, at det finnes tids-reversible løsninger. Kvantefysikken kommer i mange versjoner, fra beskrivelsen av atom-reaksjoner i normale felt til partikler som beveger seg med relativistisk hastighet. I det siste tilfellet har vi den vakre og fullendte Dirac-ligningen - for én enkelt partikkel i tomt rom. Men den ene partikkelen viste seg å være i kontinuerlig interaksjon med et uendelig antall partikler i et hav av negativ energi. Dirac hadde, uten å være klar over det, oppdaget kvantefeltteori. Vi har et nullpunktfelt som vi er nødt til å ta med oss i teorien. Feynman, på sin side, kom opp med kvanteelektrodynamikk, som er mer en partikkelteori enn en feltteori, hvor antipartikler, som fx positroner, går bakover i tid. Det er plundrete, men vakkert tids-symmetrisk.

Guds usynlige hånd
FLUX: Forbinder du vakuum – enkelte kaller det plenum på grunn av all nullpunktenergien –med kvantefysikkens skjulte virkelighet?
WOLF: Forbundet med det, ja, som en del av det, men det er ikke det. Det skjulte domènet er større enn selve vakuum. Det vi kaller vakuum ser jeg som den fysiske manifestasjon av et absolutt rom som er det åndelige udifferensierte void. Det er flere teorier om vakuum. Poenget med nullpunktenergi er at hvis du tar et kvantesystem og trekker ut all den energien du kan, så vil det fortsatt ha energi. Dette er nødvendig fordi systemet, ifølge kvanteteorien, ikke kan nullstilles. Oppsummert blir det enorme mengder energi i vakuum.

FLUX: We are such stuff as dreams are made of, ifølge Shakespeare. Du sier et sted at virkeligheten ikke er stoff, men sannsynligheter. Betyr det at vi kan snu våre vanlige forestillinger rundt og si: The more subtle the more powerful. Og kanskje: The more subtle the more real. Hvordan stemmer det med dine idéer?
WOLF: Jeg vet ikke. Jeg må tenke på det. Når Bohm sier The more subtle the more powerful, så ligger dette i kvantepotensialet hans. Jeg tenker kanskje heller på ting eller prosesser vi normalt ikke ser, som fx det ubevisste, Guds usynlige hånd, det skjulte domène.

FLUX: Vil du si at tanker og følelser er mer subtile enn materielle ting?
WOLF: Emosjoner er allerede ting, slik jeg tenker på det. Så snart vi erfarer en emosjon, oppstår en ny kjemi i kroppen som påvirker hjernen og musklene. Men tanker og følelser er mer subtile. De er på en måte prefysiske.

FLUX: Hva sier du til tanken om at materien kan sees som frosset lys, kondensert lys?
WOLF: Sammen med fysikeren Jack Sarfatti spekulerte jeg i sytti-årene på om materien ble formet av fotoner som jaget hverandre rundt i små sirkler, at lyset på en måte fanget seg selv i lokale gravitasjonsfelt og dannet materie. Men dette blir ekstremt komplekst, og ingen har klart å vise at det er slik. Jeg tror det er å gå i feil retning.

Mellom de parallelle lagene
FLUX: Du går etter det enkle. Det gjorde også Einstein og en rekke andre. Men hvordan får du det til å gå opp med den enorme kompleksiteten som oppstår når livet utfolder seg? Hvordan forener du prinsippet om enkelhet med prinsippet om liv?
WOLF: Enkelhet som idé betyr ikke nødvendigvis enkelhet i verden. Enkelhet som idé innebærer både en styrke og en skjønnhet – som tillater mangfold og kompleksitet å utfolde seg. Hva er fx bevissthetens struktur? I min modell er den hierarkisk, som en lagdelt kake, svært forskjellig fra Freud. Freud’s kake kan synes enklere, med bare ett bevisst og ett underbevisst lag, men den gir ingen god forklaring på seksualitet og adferd. Kvantemekanikken er mystisk men temmelig enkel. Med den kan jeg lage en modell som hjelper oss å forklare drømmer, følelse og tanke, det komplekse forhold mellom bevissthet og selvreferanse, og – dette er noe jeg ikke har sett før – nemlig at bevisst og ubevisst erfaring kan overlappe hverandre på måter som kollaps-modellen ikke kan forklare. I den modellen forsvinner overlappingen eller superposisjonen. Mens parallelle virkeligheter fortsetter.

FLUX: Du snakker om en løpende interaksjon, mer enn om en entydig retningsbestemt utvikling.
WOLF: Ja, og bevisstheten beveger seg uopphørlig mellom alle disse virkelighetene. Enkelte ganger beveger den seg helt opp, langt forbi arketypene, og tar inn helt nye visjoner som bringes ned gjennom høyere nivåer av u-bevissthet til lavere nivåer av bevissthet. 

FLUX: Hvis vi går tilbake til aksen enkel-kompleks, kan vi da tenke oss at vi går gjennom det materielle, det biologiske, det mentale og så videre og ender opp med det aller enkleste igjen? Det vi kaller ånd?
WOLF: Av mine studier i sjamanenes verden har jeg lært at alt er vibrasjoner. Det er det grunnleggende utgangspunkt. Ånd er den mest fundamentale vibrasjon. Ånd vibrerer ikke i rom og tid, det er rom og tid som kommer ut av ånd. Ånd er det hellige, og alt vi kan si er om den mer en refleksjon enn en beskrivelse.

FLUX: Og bak den vibrasjonen er det ingenting?
WOLF: Nei. Den rommer liv, pust, bevegelse, rytme, som for meg er mer fundamentalt enn logikk, ord, orden, kaos, rom og tid.

Begynnelse og slutt
FLUX: Rom og tid er problematisk. Jeg opplever dem som konstrukter, mer eller mindre bestemt av kulturelle mønstre, uten noen virkelighetsgehalt.
WOLF: OK, la oss se litt nærmere på det. Tid synes for meg mer grunnleggende enn rom. Tid er det som først kommer ut av vibrasjonen – uten at jeg kan fortelle deg hvordan. Og ut av tid kommer rom og materie. Først da kommer refleks-virkningene, innenfor en ramme av rom og tid. Så vi tenker oss rommet som en arena for sekundære vibrasjonene, slik at disse – frivillig fanget som de er – virker fysiske. Når jeg lager en modell av dette, tenker jeg meg at universet var uten noen dimensjon da det begynte, at universet på en måte var det rommet det vokste i. Kanskje jeg kan tenke meg et større rom hvor rommet kan opptre. Men jeg kan ikke tenke meg et punkt uten et rom som punktet eksisterer i. 

FLUX: Klokketid i særdeleshet, virker konstruert.
WOLF: Det blir en begrensning. Fra et atemporalt perspektiv – som ikke er lett å forestille seg – kan jeg se universet vokse, men jeg kan også se det kollapse i en uendelig fjern fremtid.

FLUX: Du ser alt samtidig?
WOLF: Ja, universets begynnelse og slutt er egentlig sammenfallende. Ser vi dette som ett punkt, det samme punktet, former universet seg som en sirkel eller en lukket krets. Enkelte astrofysikere mener at innenfor den rådende modellen må det være slik,.

FLUX: Les extremes se touchent. Uendeligheten i det store møter uendeligheten i det lille.
WOLF: Det er avhengig av hvordan universet er balansert. Noen mener det ikke er nok materie og at boblen bare fortsetter å ekspandere. Min modell ser universet som utspent mellom Alpha og Omega, mellom the big bang og the big crunch.

FLUX: Hvis du tenker deg energi som en form for vibrasjon, vil du si at det er energi i den opprinnelige vibrasjonen?
WOLF: Energien kommer med rom og tid. De hører sammen. Men husk at dette vi nå snakker om er metafysikk, jeg ville aldri prøve å forsvare det som teoretisk fysikk. Likevel er det basert på det bredeste spektrum jeg kan tenke meg av menneskelig erfaring, kartlagt av sjamaner, filosofer og vitenskapsfolk. 

To-deling
FLUX: Du henviser også til den eldgamle yin-yang modellen, som går ut fra en fundamental to-deling av kosmos.
WOLF: Jeg tror denne tosomheten kommer inn helt i begynnelsen. Så snart det er en begynnelse må du også ha en slutt. Alpha og Omega. Du kan ikke sette i gang noe uten samtidig å stanse det. Hvis du vil ha eksistens, må du også ha en form for dualitet.

FLUX: Vi har andre fundamentale kontraster, som fx lys og mørke, eller godt og ondt for den saks skyld. Skal vi ha i det hele tatt ha noe, må vi også ha noe annet. Og dette kommer ned til oss på forskjellig måte gjennom de forskjellige mytologiene. Har du plass til dette i modellen din?
WOLF: Jeg ser det som arketyper. Du kan si at skapelsen begynner med en innside og en utside.En dualitet. Det blir alltid en motsetning. Vi må ha en toveis verden eller ingenting. Jeg knytter også dette til den bevisste erfaring, som ikke kan finne sted uten at det er to hendelser, adskilt i tid eller rom. Så to er mer fundamentalt enn en.

FLUX: Dette må ha betydning for hvordan vi tenker om oss selv. Ikke minst spørsmålet om hva som er primært av tanke og materie.
WOLF: Jeg føler at den måten å spørre på er å slå barnet ut med badevannet. Det blir som å spørre om barn A var årsak til broren B eller omvendt, når det faktisk er moren som er opphavet. Det er moderbildet vi må se etter, som opphav til både sinn og materie. Jeg ser dem egentlig som ett – forbundet gjennom vibrasjonen.

FLUX: Ser du noen form for sinn eller bevissthet i en stein?
WOLF: Javisst. Som et potensial. Alt har et potensial for ego-bevissthetBrutte symmetrier

FLUX: Noe av det mest fascinerende i fysikken er forestillingen om symmetri og asymmetri. Jeg har en følelse av at kosmos som et hele må inneholde en dyp symmetri, som vi ennå ikke har oppdaget.
WOLF: Vel, for meg er asymmetrien det mest interessante. Selve naturen synes å være i konstant bevegelse for å oppnå balanse. Jeg tror at materien på en måte har rykket ånden ut av balanse.Symmetrien er ikke så mye av et problem, vi ser den i ligningene, overalt. Men hvor kommer asymmetrien fra? Jeg tenker meg at det første Gud sa var: Bryt symmetrien! La tingene bli asymmetriske! Det var en grandios handling, for symmetribruddene i fysikken er overveldende. Det er ikke så mange av dem, men konsekvensene er enorme. Tidens asymmetri, vi forstår den ikke, den bare er der. Asymmetrien i de forskjellige kraftfeltene, når universet begynte å ekspandere. Asymmetrien i forholdet materie-antimaterie. Hvor kommer den fra? 
FLUX: Nettopp det spørsmålet kan skjule en overordnet symmetri. Her er et bilde av kosmos - en synsk kvinnes drøm - som gir både symmetri og asymmetri: to speil, det ene helt og det andre brutt i tusen fragmenter. 
WOLF: Det bildet liker jeg. Jeg kan tenke meg følgende scenario: Gud finner ut at han vil se sitt eget bilde. Så han holder opp et speil – lik Einstein som raser av gårde på en lyspartikkel og holder opp et speil for å se sitt bilde – og i samme øyeblikk bildet viser seg, splintres speilet og universet blir til, som små biter av Guds speilbilde fanget og fastholdt. Symmetrien er der. Men speilbildet blir for overveldende selv for Gud, så symmetrien brytes.

En dypere virkelighet
FLUX: Kanskje vi skal avslutte med å se litt nærmere på aksen virkelig-uvirkelig
WOLF: Vi kunne bruke et annet ord for “uvirkelig” – imaginal, som ikke står i motsetning til “virkelig”, bare i en ny akse i samme plan, på tvers av det virkelige. Vi utvider aksen til et plan eller et felt og sier at alt har elementer av både noe virkelig og noe imaginalt. Det er et plan med alle muligheter, fra det totalt ubegripelige og uvirkelige til det totalt begripelige og virkelige.  

FLUX: Slutter du deg til buddhistene som synes å si at den materielle verden er mindre virkelig enn den absolutte tomhet, the void?
WOLF: Jeg vil si at det er en virkelighet som er mer virkelig enn denne. Når vi vandrer gjennom denne Jordens hager, må vi opptre med en viss forsiktighet. Det hele er mer imaginalt enn vi er tilbøyelige til å tro. Vi ser det vi tror vi ser.

FLUX: I The Dreaming Universe opererer du med The Imaginal Realm, som synes å være en sterkere og dypere virkelighet.
WOLF: Der så jeg det imaginale som noe underliggende og mer fundamentalt. Vi kan også se det virkelige og det imaginale som vevet sammen, som refleks av sinn og tanke. Vi får en slags dualitet ialle ting, hvor ingenting er mer fundamentalt enn noe annet, og hvor ord som “subjektv” og “objektiv” peker på noe både imaginalt og virkelig.

FLUX: Kanskje det er en felle å dele inn verden i virkelig og uvirkelig. Vi klarer likevel ikke å forestille oss ikke-virkelighet, et sant ingenting. 
WOLF: Ikke-eksistens eksisterer ikke. Det er både uvirkelig og utenkelig. 

FLUX: Inkluderer du paranoide og schizofrene forestillinger i dine alternative verdener? 
WOLF: Absolutt! Det viktigste og det enkleste jeg kan si er å vise respekt og omtanke for andre måter å se verden på. Dine synsmåter vil alltid være begrenset og i noen grad blindet av din kultur og dine tankeprosesser. Det som for deg er utenkelig eller uvirkelig kan være livsviktig for naboen din. Det er forbløffende og skremmende å konfronteres med såkalt mentalt syke mennesker. De ser noe som vi ikke ønsker å se, noe vi er redde for å se, noe som kan rykke oss radikalt ut av vår daglige virkelighet. Det er utrolig vanskelig å se en annen verden, spesielt hvis noen peker den ut for deg. Tenk deg en Kristus eller en Buddha som kommer vandrende gjennom bygda og forteller om andre verdener. Hvor lenger varer det før de blir sperret inne?