Å dvele ved negative hendelser
Å snakke om traumer er ikke alltid helbredende, skriver Bruce D. Perry og Maia Szalavitz, fra boken «Gutten som ble oppdratt som hund».
Problemet med traumatiske minner er som regel at de trenger seg på i nåtiden, snarere enn manglende evne til å huske dem. Når de trenger seg på, kan det å snakke om dem og forstå hvordan de ubevisst påvirker vår atferd være til svært stor hjelp. Hvis et barn for eksempel unngår vann fordi det en gang holdt på å drukne, vil det å snakke om episoden idet barnet er på vei til stranden kunne hjelpe vedkommende til å føle seg trygg på å skulle bade igjen.
Samtidig helbredes enkelte av å overvinne frykten sin og aldri snakke om eller i det hele tatt eksplisitt erindre sine smertefulle minner. For folk som ikke blir negativt påvirket av gamle minner, vil det å presse dem til å fokusere på dem faktisk kunne skade vedkommende.
Det er spesielt viktig å være lydhør for barns egne mestringsstrategier så fremt de har et sterkt støtteapparat. I en studie vi gjennomførte på midten av 1990-tallet så vi at barn med støttende familier, som ble sendt i terapi for å snakke om traumer, hadde større risiko for å utvikle posttraumatisk stresslidelse enn de med foreldre som fikk beskjed om å komme med barna kun hvis de oppfattet bestemte symptomer. Den ukentlige timen barna som ble sendt i terapi brukte på å fokusere på symptomene sine, gjorde mer skade enn gagn.
Hver uke, i dagene før terapien, begynte disse barna å tenke på traumene sine. Og hver uke måtte de være borte fra skolen eller fritidsaktiviteter for å dra på klinikken og få behandling. I noen av tilfellene ble barna overdrevent vare overfor normale stressreaksjoner, de holdt telling med hvert eneste lille blaff, så de skulle ha noe å si til terapeuten.
Dette virket forstyrrende inn på livene deres og økte, snarere enn dempet, uroen. Interessant nok viste det seg at hvis barnet ikke hadde et sterkt støtteapparat, hjalp det med terapi. Det ga dem antakelig et sted å gå til, noe de vanligvis ikke hadde. Poenget er at folks individuelle behov varierer, og ingen burde presses til å snakke om traumer hvis de ikke vil.
Hvis et barn er omgitt av lydhøre, omsorgsfulle voksne, kan barnet selv tilpasse tidspunktet for, varigheten av og intensiteten i små terapeutiske øyeblikk.
Forestillingen om at det ikke er mulig å heles hvis du ikke husker de nøyaktige detaljene rundt et tidligere traume kan dessuten bli en selvoppfyllende profeti. Det kan gjøre at du fortsetter å fokusere på fortiden i stedet for å forholde deg til nåtiden.
Enkelte studier har for eksempel vist at depresjon kan forverres av å dvele ved negative hendelser i fortiden. På grunn av måten hukommelse fungerer på, kan slik dveling dessuten føre til at du husker gamle, tvetydige minner i nytt lys, et lys som med tiden blir mørkere og mørkere helt til det til slutt blir til et traume som egentlig aldri fant sted.
Les mer om boken som teksten er hentet fra her:
