Kjærlighet som kommer til overflaten
David Sheff har skrevet historien om Jarvis Jay Masters som finner dyp glede på dødscellen.
Jarvis var i luftegården da han la merke til en nykommer – en tynn unggutt, kanskje tjuefem år – som sto alene og lente seg mot gjerdet. Det var lett å avsløre guttens forsøk på å virke truende: den stramme kjeven, knyttnevene. Han hadde vært den gutten.
Jarvis gikk bort til ham, presenterte seg og spurte hvordan det gikk. Gutten stirret og sa: «F*** off», noe som fikk Jarvis til å smile.
Jarvis presset seg ikke på, men han holdt øye med unggutten for å være sikker på at han var trygg. Omkring en uke senere fikk han gutten i tale. Han fikk vite at han het Reggie, han var fra Fresno og hadde drept en tenåringsgutt i en skuddveksling mellom rivaliserende gjenger.
Reggies dødsdom var helt fersk, og Jarvis forsto at dommen ikke hadde gått opp for gutten ennå.
Jarvis fortalte sin historie – om familien og nabolaget han vokste opp i – og stilte spørsmål om Reggies bakgrunn. Detaljene var ulike, men stort sett var Reggies liv hans eget. Gutten kjente knapt faren, og moren hans hadde vært rusavhengig og voldelig.
Jarvis fortalte om sin mor, Cynthia. «Hun var en gangster», sa han. «Ville skjære over den forbanna halsen din hvis du sto i veien for henne. Hun gikk rundt med en tapetkniv. En gang ble hun angrepet og slått, skutt åtte ganger og forlatt i et smug. Hun døde ikke – de klarte ikke å drepe henne. Hun var på sykehuset i tre måneder. Jeg lekte i sykehussengen, og hun fortalte eventyr. Hun var der da jeg ble arrestert. Hun gikk løs på politiet, angrep dem. Hun ville gjøre hva som helst for barna sine.» Han stoppet og funderte litt, og så sa han: «Men ja, hun skadet oss, også. Hun beskyttet oss ikke.»
Jarvis fortalte Reggie om hvordan han strevde med å forstå hvorfor han var så glad i en kvinne som hadde voldt ham så mye smerte, hvordan hans år i fengsel og buddhismen hadde hjulpet ham til å forstå henne. «Hun hadde lidd, som jeg», sa Jarvis. «Hun hadde det vondt. Det er det buddhismen lærer oss: Alle lever med den samme smerten. Jeg begynte å synes synd på henne. Hun klarte ikke å la være å gjøre det hun gjorde. Jeg forsto at vi var like. Min kjærlighet til henne lå begravd under hatet mitt.»
Reggie var trollbundet. Det var tydelig at han var på gråten, men han holdt masken.
«Du skjønner», fortsatte Jarvis, «buddhismen handler om at vi alle er like i denne verden, og vi sliter. Livet er vanskelig og alle lider.» Så la han til: «Og buddhismen viser oss hvordan vi selv er årsak til mye av vår egen lidelse.»
Jarvis fortalte Reggie om et av de mest dyrebare prinsippene i buddhismen som hjalp ham da han var på Reggies alder: «Jeg lærte at vi kan kontrollere vårt sinn.» Han lot ordene synke inn et øyeblikk. «Det handler om å lære å ta kontroll. Når vi gjør det, lider vi mindre. Det er det buddhismen handler om.»
Da Reggie sa: «Men jeg kunne aldri vært buddhist», svarte Jarvis: «Saken er at du er en buddhist.» Han forklarte: «Folk tror det er Buddha som sier: ‘Sett deg ned, våkn opp, be, finn en kappe, barber hodet ditt, tøm sinnet.’ Det er ikke slik. Du kan ta innover deg tankene – de dårlige tankene og de gode. Du kan ha dem hos deg. Du praktiserer, og da skjønner du at om du ikke lenger flykter fra frykten, tvilen og fortiden din – alt det som måtte gjøre vondt – slutter de å jage etter deg når du møter dem ansikt til ansikt. Det endrer følelsene dine, livet ditt, selv her. Buddhismen endrer også hvordan du håndterer ting som skjer. Så hvis du slutter å løpe og går dritten din i møte ... da unngår du at den unge ræva di havner i trøbbel.»
Jarvis avsluttet med ordene som hadde hjulpet ham da han begynte sin egen reise, ordene til læreren George Clinton: «Frigjør tankene, så følger ræva etter». Han sa: «Prøv det. Øv, så vil du finne ut om det hjelper deg.»
Les mer om boken her:
