Stålmannen - dialogens superhelt?
Av Jørgen Rafn
«Så du mener at politiet skal kunne leke dommer og bøddel, og ta livet av hvem de vil uten konsekvenser?». Denne setningen ble rettet mot meg i en diskusjon om rasisme og politivold i USA. Jeg kan betrygge leseren om at jeg (selvsagt) ikke mener noe i nærheten av dette. Det kan være at min meningsmotstander ikke forstod det jeg hadde formidlet, eller at hen bevisst karikerte og forvrengte min posisjon. For noe så forkastelig kunne jeg vel ikke mene?
Mange av oss har tatt del i diskusjoner der meningsmotstandere tillegger oss meninger vi ikke har, eller at noen feilaktig tolker det vi ytrer. I diskusjoner og debatter er det mange mulige fallgruver, og denne særlige fallgruven kalles ofte for «stråmann» - at man tillegger den andre en mening (en stråmann), for så å kritisere og rive denne ned. Eller som Piet Hein mer poetisk formulerte:
«En yndet form for polemikk
Består i det probate trick
At dutte folk en mening på
Hvis vanvidd alle kan forstå.»
Rutinerte debattanter kan iblant bruke dette bevisst (for å diskreditere den andre), men ofte er det nok mer snakk om at man forvrenger det man hører fordi man ikke fullt ut forstår det, eller fordi man er knyttet til en gitt oppfatning som medfører at man har så sterke forsvarsmekanismer at man ikke kan eller vil forstå det. På et kommunikasjonskurs lærte jeg det enkle men effektive trikset å «speile» eller gjenfortelle essensen i det andre formidlet. Ikke bare gjorde det at den andre opplevde seg hørt, det gjorde også at jeg fikk testet hva jeg hørte. Vi kunne trene på å si «det jeg hører deg si er at X Y Z» eller «okay, så ditt argument er at X Y Z. Har jeg forstått deg rett?». Man undersøker på et vis om man har oppfattet den andre slik hen ønsker å bli oppfattet. I en debatt innebærer det at man gjengir meningsmotstanderens beste poenger, for så å eventuelt argumentere imot, fremfor å debattere en karikert eller fordreid posisjon.
I ettertid har jeg lært at denne metoden kalles «stålmann» - å gjengi essensen i det den andre sier på en måte hen vil kunne si seg enig i. Det er en måte å sjekke om du selv er vàr for det som blir sagt, og om du forstår argumentets indre logikk. Forstår du det fra «innsiden»? Jeg syntes det ligger en slags redelighet i det. Du er villig til å lytte, og å ta den andre på alvor. En slik åpenhet kan sågar medføre at du lærer noe nytt. Stålmannen har bruksverdi langt utenfor formelle debatter – det kan være nyttig i terapeutisk setting, i relasjoner, og i helt alminnelig dialog.
Jeg er usikker på om stålmannen kan redde verden, slik andre superhelter gjør, men det kan neppe skade å spørre; «har jeg forstått deg rett?».