Kan vi forandre samfunnet uten å forandre oss selv?

Er åndelig praksis en avsporing fra den innsatsen som trengs for å endre samfunnet? Nei, mener Charles Eisenstein, for verden reflekterer selvet.

På alle kanter av vitenskapen vokser det frem nye paradigmer hvor egenskapene som har blitt henvist til det åndelige, nå tilbakeføres til materien. En annen måte å se det på, er at ånd og materie bli gjenforent. Én side ved denne gjenforeningen er at aktivisme og åndelighet finner sammen.

En ung okkupasjonsaktivist fortalte i en arbeidsgruppe hvor forferdet faren hennes, som var tradisjonell marxist, ble da hun fortalte om sin interesse for «bevissthet» og en åndelig vei. Tradisjonelt sett anser venstresiden alt som har et anstrøk av åndelighet for å være enten en del av de privilegertes luksus, en avsporing fra det virkelige arbeidet som må gjøres, eller fantasier som skygger for en korrekt analyse av problemet.

Jeg forstår hvorfor han reagerte som han gjorde. De som driver med direkte aktivisme, har i lang tid latterliggjort de såkalt åndelig søkende. «Kom deg opp fra meditasjonsputen og gjør noe! Det er lidelse overalt. Du har hender, en hjerne, ressurser. Gjør noe med lidelsen!»

Hvis huset ditt stod i brann, ville du sitte der og meditere og se for deg fossefall som du forventer skal manifestere seg og slukke brannen? Vel, symbolsk sett så brenner faktisk huset vårt ned rundt oss på det nåværende tidspunkt. Ørkenene sprer seg, korallrevene dør, og de siste urfolkene blir utryddet. Og du befinner deg midt oppi det og mediterer over den kosmiske lyden OM. På denne måten blir åndelighet en slags eskapisme.

De åndelig interesserte tilbyr et tilsvarende slagkraftig motsvar på denne kritikken: «Hvis du ikke jobber grundig med deg selv, hvordan skal du da kunne unngå å gjenta den undertrykkelsen som er internalisert i deg, i alt du gjør?»

Hvor ofte ser vi ikke det samme maktmisbruket og de samme dysfunksjonelle organisasjonene hos aktivister som jobber for sosial endring, som hos institusjonene de prøver å forandre? Sett at disse aktivistene lyktes; hvorfor skulle vi forvente at det samfunnet de ville skape skulle være noe annerledes? Hvis vi ikke har jobbet med å forandre oss selv, forblir vi produkter av den sivilisasjonen vi streber etter å forandre.

Vi blir nødt til å endre våre vaner hva angår tenkning, tro og handling, så vel som å endre systemet. Hvert nivå styrker det andre: Våre tilbøyeligheter og overbevisninger former den psykiske strukturen på systemnivå, som i sin tur fremkaller våre korresponderende overbevisninger og tilbøyeligheter. Derfor tar både politiske aktivister og åndelige veiledere feil når den første sier:

«Det er en overflatisk og selvnytende flukt å fokusere på å forandre din egen overbevisning rundt nød. Uansett hva du tror og hvordan du lever, så har systemet en hang til å undertrykke milliarder gjennom å skape virkelig nød», og den andre sier:

«Bare jobb med deg selv, og verden rundt deg vil forandre seg. Ikke flykt fra det som er det virkelige, personlige spørsmålet ved å projisere problemet over på samfunnet, det politiske systemet, de store selskapene og så videre.»

Det er meningen at de to gruppene skal være allierte, og i realiteten vil ingen av dem lykkes uten den andre. Jo flere mennesker som har gått over til takknemlighet, gavmildhet og tillit, og lagt en god del av den fryktbaserte tenkningen bak seg, desto mer mottakelig vil den sosiopolitiske atmosfæren bli for radikale reformer, som vil romme sameksistensens verdier. Og jo mer systemet forandrer seg i retning av å ta opp i seg disse verdiene, jo lettere vil individenes personlige overgang bli.

Les mer om boken «En vakrere verden er mulig» av Charles Eisenstein, som teksten er hentet fra.