Hvorfor utgir vi en bok om psykedeliske stoffer?

Da vi annonserte den siste utgivelsen fra Flux forlag, ble noen av våre faste følgere skeptiske. Boka «Psykedelisk renessanse» av Michael Pollan handler om en gruppe forbudte stoffer, hvordan de ble misforstått og hvordan de kan brukes konstruktivt.

Mange skvetter i stolen når de hører om stoffer som LSD og psilocybin (virkestoffet i bl.a. spiss fleinsopp). Det er lett å forstå. Da stoffene ble utbredt i amerikansk motkultur på 1960-tallet, fikk uvettig bruk stor oppmerksomhet. Både unge hippier og litt eldre «rusprofeter» skapte overskrifter.

De hadde mye å protestere mot. USA deltok i Vietnam-krigen, og det var stor avstand mellom trauste foreldre og den ungdomsgenerasjonen som oppfant selve begrepet ungdom.

Det er et faktum at psykedelika kan utløse tilstander som ligner psykose. Mennesker med psykoselidelser, eller slike lidelser i nær slekt, frarådes å bruke stoffene. Det betyr ikke at psykedeliske stoffer mangler nytteverdi. Mens psykose kan kalles «kaospatologi» fins det også «ordenspatologi», lidelser som kjennetegnes av overdreven rigiditet i tanker og handlinger. Særlig for slike tilstander kan psykedelika kan være til hjelp.

Grunnen til at LSD ble masseprodusert i utgangspunktet, var at leger og psykiatere fattet stor interesse for stoffet på 1950-tallet. Psykiateren Stanislav Grof gjennomførte tusenvis av terapisesjoner med LSD. Han oppdaget at moderate doser LSD kunne avdekke barndomstraumer og gi stemme til undertrykte følelser hos pasientene.

De siste femti årene har det vært vanskelig å snakke høyt om konstruktiv bruk av psykedelika.

På 1960- og 70-tallet ville amerikanske myndigheter slå ned på ungdomsopprøret for enhver pris. En av prisene var den republikanske presidenten Richard Nixons «War on drugs». Politiet og militæret ble satt til å bekjempe det enkelte politikere kalte samfunnets største problem: bruken av psykoaktive stoffer utenfor legemiddelindustriens domene.

Mennesker har alltid brukt stoffer som påvirker følelser, persepsjon og bevissthet, siden det florerer av dem i naturen. Utover 1900-tallet fikk slike stoffer en helt ny status. De ble sett på som en trussel, isteden for noe vi burde lære mest mulig om for å kunne omgås fornuftig. Samtidig fortsatte den medisinske bruken av mange stoffer som ellers fikk den upresise fellesbetegnelsen «narkotika».

De psykedeliske stoffene ble ikke forbudt med FNs narkotikakonvensjon i 1961. Først med Konvensjon om psykotrope stoffer i 1971 ble det nedlagt et internasjonalt forbud. Da hadde amerikanske forskere blitt nektet å forske på stoffene siden 1966. Etter hvert kom unntak fra forbudet, blant annet for tradisjonell, religiøs bruk av den psykedeliske peyote-kaktusen.

Noen av de vestlige terapeutene som jobbet med psykedelika fortsatte sin virksomhet «under jorda». Forfatter Michael Pollan måtte selv oppsøke slike undergrunnsterapeuter da han ville ta stoffene med kyndig veiledning. 

Dagens psykiatri preges av medisiner som demper symptomer og legger lokk på følelser. Psykedelika virker på et vis motsatt: man kan få tilgang til fortrengte følelser og minner. Da kan skremmende og komplekse opplevelser være like viktige som de mer behagelige.

Hvorfor ble all bruk av psykedelika forbudt, til og med i forskning? Historien om hvordan det skjedde, er en krimbok verdig. Politikere, Hollywood-stjerner, Harvard-psykologer og berømte forfattere spiller alle en rolle. Michael Pollan forteller historien i starten av boka «Psykedelisk renessanse».

Psykedelika skiller seg fra en del andre ulovlige, psykoaktive stoffer ved at de er lite vanedannende. Til gjengjeld skaper de tilstander i bevisstheten som kan avvike mye fra menneskets vanlige bevissthetstilstander. Nettopp det gjør psykedelika interessant for oss som er opptatt av bevissthetens mysterier.

Rusforsker Willy Pedersen mener vi må spørre om det i det hele tatt er hensiktsmessig å kalle psykedelika for rusmidler. Han har skrevet forord til den norske utgaven av Pollans bok. Som forsker har han intervjuet 50 norske brukere av psykedeliske stoffer og skrevet en artikkel om deres mystiske erfaringer.

Flux har frontet temaet bevissthet helt siden stiftelsen og tidsskriftet med samme navn ble startet i 1993. Vi har møtt mange som sier at psykedelika var det som vekket eller styrket interessen deres for å utforske bevisstheten. Det gjelder også flere av forfatterne på forlaget.

Biologen Rupert Sheldrake skriver i sin bok «Vitenskap og åndelig praksis»:

«Samtidig ble jeg, gjennom psykedeliske opplevelser som overbeviste meg om at sinnet er enormt mye mer omfattende enn det min vitenskapelige utdannelse lærte meg, stadig mer interessert i å studere bevissthet.»

Gabor Maté, forfatter av «Når kroppen sier nei», ble kjent med psykedelika gjennom leserne sine. De oppfordret ham til å se nærmere på det psykedeliske brygget ayahuasca. Maté er lege og jobber særlig med traumatiserte pasienter. Han var i utgangspunktet skeptisk til psykedeliske stoffer. Så begynte han å bruke ayahuasca i terapeutisk sammenheng. I dag sier han:

«Mitt arbeid med ayahuasca er en liten del av det jeg gjør, men det er på et vis blitt det mest spennende i min legevirksomhet. Det er der jeg ser det raskeste transformative potensialet».

Psykiater og traumeekspert Bessel van der Kolk, forfatter av «Kroppen holder regnskap», har etter at han skrev boka jobbet mye med psykedelika og MDMA i terapi. Han sier:

«Så mange blir værende i en begrenset verden av frykt og selvbebreidelse. Psykedelika kan gi dem en visjon av en helt annen virkelighet, et bilde av et langt større univers av muligheter og perspektiver.»

Emily Esfahani Smith skildrer en kvinnes opplevelse av egodød under påvirkning av psilocybin i boka «Glem lykke - finn mening». Og vår kjære, avdøde Flux-venn og filosof Arne Næss sa at LSD-opplevelser ga varige impulser til hans filosofiske tenkning.

Hva er det med psykedelika som kan gi både skremmende, inspirerende og helbredende opplevelser? Det er et stort tema, som Michael Pollan håndterer mesterlig. Stoffenes lunefulle natur gjør det viktig å spre den beste kunnskapen vi har om dem. Ny forskning på psykedelika, som foregår fullt lovlig, har gitt forbløffende resultater. 

Michael Pollan gjør både historikk og forskning fengende for leseren. Han gjør det også klart at stoffene må håndteres med varsomhet og veiledning hvis man vil ha det beste ut av dem.

Mange som har lest boka sier at den ga dem et nytt syn på psykedelika. Vi har stor tillit til at leserne våre ønsker å utfordre seg selv med nye tanker, ny kunnskap og omveltende perspektiver. Derfor tar vi sjansen på å gi dere «Psykedelisk renessanse», som ble både bestselger og kritikerfavoritt da den kom i USA i fjor.