Da egoet løsnet grepet, brast en demning
Michael Pollan opplevde noe helt annet enn forventet da han tok 100 mikrogram LSD hos den psykologiutdannede guiden Fritz. Her forteller han hva som skjedde.
Jeg likte Fritz fra det øyeblikket han kom ut for å ønske meg velkommen. Han hadde et bredt smil og ga meg en varm klem. Jeg hadde svingt leiebilen min inn på den tilbaketrukne leirplassen hans. Den besto av en ryddig, liten klynge bygninger: et selvbygget hus og et par mindre hytter, en åttekantet jurt og to uthus i glade farger i en lysning på toppen av et tett bevokst fjell.
Fritz studerte psykologi, og tok mye LSD mens han gikk på universitetet. Forsyningene fikk han fra amerikanske tropper som var stasjonert i Tyskland. På veien oppdaget han at LSD var et kraftig verktøy for å utforske dybder i sin egen psyke. Det ga ham mulighet til å gjenoppleve og deretter gi slipp på vreden og depresjonen som hadde hemmet ham som ung. «Det var mer lys i livet mitt etter det. Noe forandret seg.»
Vi ble enige om å gå for en moderat dose, hundre mikrogram, med «påfyll» etter en time eller to hvis jeg ønsket det.
Fritz holdt ingen stor seremoni, men han snakket om den «hellige tradisjonen» jeg nå var en del av. De går en forbindelseslinjene mellom alle stammene og menneskene som gjennom tidene og rundt i verden har brukt slike medisiner i sine innvielsesriter. Her var jeg, snart seksti, og tok LSD for første gang. Det føltes som et slags overgangsritual, men en overgang til hva?
Rundt klokka elleve sa jeg til Fritz at jeg begynte å føle meg ustø. Han foreslo at jeg skulle legge meg ned på madrassen og ta på meg øyemasken. Han satte på musikken, noe Amazonas-aktig, med skånsomme rytmer fra tradisjonelle instrumenter. Jeg reiste av gårde et sted i bevisstheten, til et helt virkelighetsnært skogsterreng. På en eller annen måte hadde det manifestert seg gjennom musikken.
Musikken var blitt til noe mye større og dypere enn bare lyd. Den beveget seg fritt over grensene til andre sanser. Den var håndgripelig nok til å berøre, og den skapte tredimensjonale rom jeg kunne bevege meg gjennom.
Da musikken ble mer maskulin, eller krigersk, fylte først sønner og så fedre det mentale feltet mitt. En biografisk film om Isaacs liv frem til nå foldet seg hurtig ut foran meg. Den viste hvordan han har strevd i sin utpreget vakre følsomhet som gutt. Den følsomheten har utviklet seg til en styrke og gjort ham til den han er.
Jeg tenkte på ting jeg måtte huske å si til ham, om den enorme stoltheten jeg følte da han tok skrittet ut i voksenlivet og fant seg til rette i en ny by, i ny jobb, og mitt inderlige håp om at suksess ikke skulle gjøre ham hard, eller at han skulle forkaste sin egen sårbarhet og vennlighet.
Jeg kjente på øyemasken og registrerte at den var våt av tårer. Jeg følte meg allerede helt vidåpen og ubeskyttet da det gikk opp for meg at jeg ikke snakket til Isaac, eller ikke bare til ham, men også til meg selv. Dette var ukjent landskap for meg.
Det var slett ikke der jeg hadde forventet å befinne meg på LSD. I stedet for demonene, englene og ymse andre skapninger jeg hadde ventet å treffe, hadde jeg en rekke møter med mennesker i min egen familie. Jeg besøkte hver og en av dem i tur og orden, mens musikken slo an tonen.
Følelsene vellet innovermeg i store bølger. Det var beundring for søstrene og moren min, som jeg så for meg sittende rundt et hesteskoformet bord, som i FN! Hver av dem representerte ulike idealer for feminin styrke. Det var takknemlighet eller ømhet – særlig for faren min, en mann som har vært både driftig og ambisiøs store deler av livet. Først i dette øyeblikket så jeg ham for meg som en sønn, og det av enormt krevende foreldre.
Mens jeg kretset rundt alle disse møtene, brast en demning. En kaskade av kjærlighet ble sluppet løs. Det var kjærlighet til Judith og Isaac og alle i familien min, til og med min umulige bestemor, og til mannen hennes som led så lenge.
Dagen etter, under integreringsseansen, leste Fritz to ting fra notatene sine som jeg skal ha sagt høyt under denne delen av reisen: «Jeg vil ikke være så gjerrig med følelsene mine.» Og «Hele denne tiden har jeg bekymret meg for hjertet mitt. Hva med alle de andre hjertene i livet mitt?»
Psykedeliske opplevelser er notorisk vanskelige å gjengi med ord. Å forsøke blir nødvendigvis å øve vold på det som har blitt sett og følt. En mysteriekjenner ville kalt det uutsigelig. Emosjoner kommer i all sin nyfødte nakenhet, ubeskyttet mot granskningens skarpe lys og, især, mot ironiens ubarmhjertige blikk. Plattheter som ville tatt seg ut på et ferdig utfylt gratulasjonskort, skinner med den åpenbare sannhetens styrke:
Kjærlighet er alt.
Når det kommer til stykket, er banaliteter og ironi to av de mest solide forsvarsverkene vårt voksne ego etablerer for å unngå å bli overveldet – av følelsene våre, selvsagt, men kanskje også av sansene våre.
Skal vi overhodet komme oss igjennom dagen, må vi legge det meste av det vi oppfatter i esker. Disse eskene har vi flittig merket med «Kjent» (som lagres uten tanke på hvilke mirakler som skjuler seg der), og «Nytt» (som vi forståelig vier større oppmerksomhet, i hvert fall til det ikke er nytt lenger).
Psykedelika kan trekke alle disse eskene ut av hyllene, åpne dem og ta ut selv de best kjente gjenstandene. De blir snudd og vendt på, skrubbet og polert av fantasien til de skinner med samme lys som da vi så dem første gang. På meg virker det som om denne typen renovasjon har stor verdi, og større etter hvert som vi blir eldre og tror at vi har sett og følt alt før.
Siden syren ikke hadde oppløst egoet mitt helt, mistet jeg aldri evnen til å omdirigere bevissthetsstrømmen eller fornemmelsen av at den faktisk var min. Det minnet meg om det behagelig bisarre mentale rommet som iblant åpner seg om natten, når man ligger i sengen mellom våken tilstand og søvn, såkalt hypnagogisk bevissthet.
Jeg antar at dette er noe som skjer når egoet løsner sitt grep på sinnet, men ikke gir helt slipp, noe en større dose trolig ville gjort.
Jeg fikk en psykolytisk dose LSD, en som lar pasienten utforske psyken på en ubegrenset, men fortsatt viljestyrt måte, uforvirret nok til å kunne snakke om det. For meg føltes det ikke som en vanlig rusopplevelse. LSD-en kjennes fullstendig transparent, uten noe av den psykologiske støyen jeg forbinder med andre psykoaktive stoffer. Det kjentes mer som en nyvunnet erkjennelsesmodus, et sted mellom intellekt og følelse.
Jeg hadde manet frem flere av mine aller nærmeste. I nærvær av hver enkelt hadde det dukket opp sterkere følelser enn jeg hadde kjent på lenge. En demning brast, og følelsen av forløsning var vidunderlig. Noe ny innsikt sprang også ut av disse møtene, som at min far også var en sønn. Det utløste en handling av fantasi og empati som selv større barn sjeldent har nok avstand til å oppvise.