Hvor mye av oss selv er usynlig?
Vi kan se på universet som dødt og meningsløst, eller som en levende forlengelse av oss selv. Duane Elgin reflekterer over sammenhengen mellom det indre og det ytre.
Hvem og hva er jeg? Er vi bare en samling grunnstoffer med en serie kjemiske og nevrologiske reaksjoner? Kan vi være noe mer enn biologiske komponenter? I et dødt univers er grensene for vår eksistens definert av den fysiske kroppens utstrekning. Men i et levende univers er vår fysiske eksistens gjennomtrengt og opprettholdt av en livskraft som er uatskillelig fra universets egen livskraft. Hvis det er slik at vår bevissthet kan strekke seg utover vår fysiske kropp og inn i sfærene til et levende univers, da rommer den fysiske kroppen bare en ørliten bestanddel av vår totale eksistens.
Reflekterer vi over universets fødsel for nesten 14 milliarder år siden, føres vi umiddelbart ut på dypet. Reflekterer vi ytterligere over at skapelsen ikke sluttet med Big Bang, men er en prosess som fortsatt opprettholder hele universet, kan vi lett fylles av forundring og ærefrykt. Bare tenk: En usynlig livskraft skaper universet for deretter å nære det og holde det i sitt store favntak gjennom milliarder av år, alt mens det dannes stadig mer bevisste livsformer som til slutt blir i stand til å se seg tilbake og verdsette sitt opphav. Dette er et pågående mirakel av slike dimensjoner at vi naturlig nok kvier oss for å møte det ansikt til ansikt. La oss likevel våge å kaste oss ut i det og se om vi kan finne ut noe mer om det dypere grunnlaget for vår eksistens. Hvilket omfang har livet? Hvor langt og hvor dypt strekker vi oss? Kan vår eksistens være forbundet med en dypere økologi av liv inni oss og utenfor oss?
Det kan være nyttig å begynne med å erkjenne at vi mennesker historisk sett har vært utrolig selvopptatte. Inntil nylig trodde vi at hele universet dreide seg om oss! Da blir det en øvelse i ydmykhet å spørre: Hvis universet er en helhetlig, levende enhet, kan det tenkes at denne eksisterer innenfor en større sammenheng? Hvor befinner vårt relativt unge univers seg egentlig? Vi åpner for noe vesentlig større når vi spør: Hva slags felles grunn kan være i stand til å romme og opprettholde mange universer? Dette er mer enn en tankelek, fordi vi selv er del av en slik mulig sammenheng.
I lang tid antok kosmologer at universet bare bestod av synlige former formaterie og energi. Ganske nylig oppdaget de at en overveldende del av universet er usynlig. Nå vet vi faktisk ikke hva 96 prosent av universet består av. Vitenskapen har beskrevet to hovedtyper av usynlig energi. Den ene er sammentrekkende og kalles mørk materie, mens den andre er ekspansiv og kalles mørk energi. De kalles «mørke» fordi de ikke kan ses eller måles direkte. Man vet derfor ikke hva de består av.
Hvis 96 prosent av det kjente universet er usynlig, kan vi spørre hvor mye av oss selv som er usynlig og umulig å oppdage ved hjelp av dagens teknologi. Hvor langt strekker egentlig vi selv oss inn i det usynlige universets dypøkologi? Vi er uløselig integrert med universet, og en stor del av oss selv kan godt være forbundet med og fungere i disse usynlige virkelighetene.