Dette undret Einstein seg over

Albert Einstein var ydmyk i møte med kosmos’ hemmeligheter. Deepak Chopra gir oss et innblikk i den søkende Einstein, fra boken «Kampen om Gud».

Under et middagsselskap i Berlin i 1929, hvor Albert Einstein var en av gjestene, dreide samtalen seg over på astrologi, noe gjestene avviste som overtroisk og usannsynlig. Da noen foreslo at Gud falt inn i samme kategori, prøvde verten å bringe ham til taushet ved å påpeke at selv Einstein trodde på Gud. «Det kan ikke være mulig!» utbrøt gjesten.

Som svar gav Einstein en av sine mest subtile og mest konsekvente grunner for å tro:

«Om vi med våre begrensede midler forsøker å trenge inn i naturens hemmeligheter, vil vi finne ut at det, bakenfor alle de målbare lover og sammenhenger, vil stå igjen noe subtilt, uhåndgripelig og uforklarlig. Ærbødighet overfor denne kraften som går bortenfor alt vi kan forstå, er min religion. I den forstand er jeg, faktisk, religiøs.»

Dette utsagnet åpner for mange tolkningsmuligheter. Det bygger opp under tanken om at en moderne søken etter Gud ikke bør holde på det gamle konseptet med en patriark som sitter på sin trone. Det var ikke den type Gud Einstein snakket om. Han søkte en Gud bakenfor det materialistiske sceneteppet. Nøkkelordet her er subtilt. Som alle vitenskapsfolk utforsket Einstein den materielle verden, men han øynet også et mer subtilt lag av virkeligheten.

Mindre betydelige vitenskapsfolk, inkludert populære skeptikere som Richard Dawkins, begår det feilgrep at de tror at menneskene kan stå utenfor naturen og kikke inn på dens mekanismer lik barn som presser nesen mot vinduet til en godtebutikk. De tar for gitt en objektivitet som kvantefysikken for nesten hundre år siden viste var en komplett umulighet. Observatøren spiller en aktiv rolle i det som observeres. Vi lever i et deltagende univers.

Utover en rent vitenskapelig debatt forstod Einstein tvetydigheten i den menneskelige eksistens. Vår «uklare bevissthet» om noe utover det observerbare universet setter oss i et vanskelig dilemma. Hva bør vi stole på, bevisstheten eller målbare fakta?

Når vi tenker etter, ser vi at også vitenskapen selv ble født i den «uklare bevisstheten». I stedet for å akseptere verden slik vi ser, hører, berører, smaker og lukter den, går det vitenskapelige sinn bortenfor disse sanseinntrykkene. «Kanskje det ligger usynlige lover bak alt dette,» tenker det.

Einstein kunne ikke forklare hva som lå bortenfor tid og rom – han hadde tatt matematikken basert på tid og rom så langt som det var mulig – men han begikk ikke det feilgrep å bortforklare sin «uklare bevissthet» om høyere virkeligheter som overtro. Denne typen tvetydighet frustrerte mange av hans samtidige.

En fremstående rabbi sendte et desperat telegram til Einstein. «Tror du på Gud? Stopp. Svar rekommandert. Femti ord.» Einstein svarte: «Jeg tror på Spinozas Gud, som åpenbarer seg i den lovmessige harmoni i alt som eksisterer, men ikke på en Gud som beskjeftiger seg med skjebnen og laden til menneskeheten.»

Påvirket av den frittenkende nederlandske filosofen Spinoza ble Einstein fascinert av muligheten for at materie og bevissthet utgjør én virkelighet, og at Gud er den suverene intelligens som fyller den virkeligheten. Han lovpriste Spinoza som «den første filosof til å ta for seg sjel og kropp som ett, og ikke som to adskilte ting».

For meg er Einsteins fascinasjon for et lag av skapelsen som forblir akkurat utenfor rekkevidde det mest inspirerende. Dette usette sted hvor undringen oppstår. I sitt skrift om tro kalt «Hva jeg tror» fra 1930, finner vi denne setningen:

«Fornemmelsen av at bak alt som kan erfares, ligger det noe som vårt sinn ikke kan fatte, hvis skjønnhet og sublimitet bare indirekte når frem til oss – dette er religiøsitet.»

Uttalelser som denne åpner veien for et bredt og tolerant syn på den åndelige søken. I så måte utklasser Einstein nok en gang rigiditeten som kjennetegner nåtidens vitenskapelige skeptikere, som kaster Gud ut og i hans sted bare etterlater et sterilt tomrom.