Har tankene våre kraft?

I den moderne vestlige verden er alt som ikke kan sees eller bevises, av liten verdi. Kanskje er det på tide å tenke om?

Kronikken sto opprinnelig i Adresseavisen 07.02.2005. Les også vårt eget intervju med Åse Dragland. 

Francis Bacon og Isaac Newton var frontfigurer i grunnleggingen av den moderne vitenskapelige tenkningen på 1600-tallet, der fornuften sto i sentrum. Newton tegnet et bilde av verden som et mekanisk univers der alle bevegelser kunne uttrykkes ved hjelp av matematiske formler. Som i et biljardspill var alle trekk rundt oss synlig og forklarlige, og vi kunne påvirke og behandle de enkelte delene hver for seg. Selv om vi i dag vet at det ikke forholder seg akkurat slik, er vi fortsatt preget av tankegangen.

Etterhvert har forskere funnet at oppfatningene våre må endres. Kroppen kan ikke sees fra et enfoldig materieplan, men i et mer innviklet kunnskapsplan. På 70-tallet oppdaget medisinere en ny klasse ørsmå kjemiske forbindelser, nevropeptider, som setter hjernen i stand til å «snakke» med resten av kroppen. Disse kurerne løper til og fra hjernen vår og underretter alle celler og organer om sinnsstemningene våre. På åttitallet kunne man bestemme opptil femti nevropeptider. I dag kjenner man til et hundretalls. Tenker vi ordet «andestek» eller «rose» utløses kaskader av kjemikalier i kroppen vår som igjen setter i gang fysiske reaksjoner: Vi kan visualisere objektene, fornemme lukt, vi får vann i munnen, magen begynner å rumle osv.

På samme vis mener nå flere medisinere at vi kan styre og påvirke vårt eget immunforsvar. Gjennom å tenke «nå blir jeg syk», gir du kroppen indirekte beskjed om å pakke sammen. Sender du derimot beskjed om «Jeg er frisk» kan andre nevrosendere og kjemikalier bli fordelt i kroppen. Medisinere mener at nevropeptider befinner seg i hver minste celle. Noen forskere går så langt at de hevder at molekylstrukturen i en hvilken som helst av nevrosenderne er av underordnet betydning i forhold til tankens og hjernens evne til å benytte den.

Oppdagelsen har ført til en enorm utvidelse av våre begreper rundt intelligens. Når vi vet at en celle har tusenvis av kjemikalier på hyllen, skjønner vi også at disse kjemikaliene må fremstilles, de må velges med omhu, blandes og resultatene må analyseres. Kropp/sinn-systemet utvikler seg med ett mot et informasjonsnett. Kanskje er vi ikke fysiske maskiner som har lært å tenke, men tanker som har lært seg å danne en fysisk maskin?

De gamle egypterne skjønte at enhver sykdom har en indre åndelig årsak. Hovedfeilen med skolemedisinen har vært at den hovedsakelig har sett mennesket som en organisk maskin der man vilkårlig kan reparere eller erstatte. Smått om senn er alternativ medisin nå på vei inn. På sykehus verden over utprøves blant annet visualisering og positiv tenking i smertebehandling.

Den indiske legen og forfatteren Deepak Chopra skriver om en kvinne som kom til han med gulskjær i huden og klaget over magesmerter. Han beordret operasjon ut fra diagnose gallesten, men da kirurgene åpnet magen så de at kreft hadde angrepet mage og lever og at det var lite annet å gjøre enn å sy igjen. Datteren ville ikke at moren skulle få dødsmeldingen og ba legen fortelle at gallestensoperasjonen hadde gått greit. Et år seinere kom damen til rutineundersøkelse - uten symptomer. Hun innrømmet for legen at «Jeg trodde jeg hadde kreft da jeg kom til deg sist, men da det viste seg å være gallesten, bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle tenke i slike baner.»

Regionsykehuset i Tromsø - i samarbeid med universitetet - har tidligere friskt og modig prøvd ut healing som metode. Nå skal de igang med et prosjekt rundt nettopp slike tilsynelatende uforståelige helbredelser. Å snakke om «åndelige ting» betraktes fortsatt som banalt. Vi er styrt av naturvitenskapen, og tror å ha funnet 99 prosent av den endelige sannhet. Men all historie viser at sannheten er avhengig av rådende metoder og teorier - og at disse endrer seg over tid. Å sette ord på usikkerhet og å utforske «hull» er derfor en god metode til å bringe oss videre.

Da fysikerne Schrødinger, Heisenberg og Bohr utviklet kvanteteorien rundt 1920 påviste de at universet ikke er en samling av fysiske gjenstander, men et nett av sammenhenger. De så at den minste enhet i naturen som kan kalles partikkelaktig, noen ganger kunne oppføre som en partikkel (materie) - andre ganger som en bølge (energi). Den klassiske fysikkens solide, materielle gjenstander løste seg med ett opp i bølgeaktige sannsynlighetsmønstre.

Åtti år etter deres oppdagelser, er det lite eller ingenting av dette som har påvirket oss eller gjort noen synlige endringer i tankemåten vår. Selv norske fysikere vil helst ikke dra noen følger og tankerekker ut fra det faktum at alt i universet til syvende og sist har en dobbeltnatur i energi/materie. Alternative tenkere i dag vil si at hele kosmos er bygd opp av energi - enten det dreier seg om materie, lys, lyd, tanker eller følelser. Og at ingenting av energien noengang går til spille, den forandrer kun form.

Når man skjønner hva oppdagelsen av nevropeptidene har hatt å si for vår forståelse av kropp og sinn, krever forståelsen av kvantet kanskje bare et skritt til. Når kroppen kan rette seg inn etter tanke, gjør kanskje kvantet det samme, - bare at nå danner universet/naturen «kroppen». Når en tanke kan bli omdannet til et molekyl i kroppen vår, er det også rett og riktig at en materiell partikkel plutselig kan opptre som en ikke-materiell bølge. På samme måte som man ikke kan dele opp kroppen i små biter inntil man finner punktet der en tanke blir til et molekyl, kan man heller ikke lete etter trafokiosken der et lyskvant blir omdannet til en lysbølge.

Sinnet og materiens to universer knyttes sammen uten et eneste feilgrep i kroppen vår. Det samme skjer i naturen. Noen vil kalle den intelligente kraften for «Gud». Andre vil kalle det for positiv energi. Men ingen kan se bort fra at universet rommer mer enn det som kan påvises ut fra naturvitenskapens metoder. Å skulle forlate Newtons tanke om en mekanisk menneskekropp og det mekaniske univers, er en utfordring - selv i 2005. Men det kan muligens danne nye «sannheter» og gi ny innsikt framover.

Les også svar fra Ronald Grini, spesialist i klinisk psykologi, som mener dette er spennende emner.