Bli kjent med kroppens skjulte intelligens

Åse Dragland er redaktør for forskningstidsskriftet Gemini. Samtidig er hun vidåpen for alternativ nytenkning om helse. I høst utga hun boka «Kroppens skjulte intelligens» på Flux forlag.

FLUX: – Foran i boken din siterer du legekunstens far, Hippokrates, som sier: «Det er viktigere å kjenne hva slags person som har en sykdom, enn å kjenne hvilken sykdom en person har.» Kan du utdype hva du legger i det?

ÅSE DRAGLAND: –Hippokrates var tydeligvis en menneskekjenner. Han skjønte at folk er laget forskjellig og at «sykdom» oppstår ut fra mange årsaker – blant annet ut fra hvordan man mestrer livet. Det samme gjelder hvordan vi takler sykdom. Samme belastning på forskjellige personer, kan gi ulike måter å reagere på: Noen går inn i en passiv tilstand om de får høre de har en alvorlig sykdom. Andre blir aktive og prøver å finne løsninger.

– Hvorfor tror du at alternative behandlingsformer er så vanskelig å forholde seg til for mange leger?
– For det første er dagens leger utdannet innenfor det naturvitenskapelige synet, der alt som har med sinn, innstilling, omsorg og psyke å gjøre er av mindre betydning. For det andre har alternativ behandling lite av bevisføring og vitenskapelig dokumentering. Og sist men ikke minst: Det alternative miljøet skjemmes dessverre av mange kommersielle og uheldige utvekster.

– Hvorfor tror du placeboeffekten ofte blir omtalt som noe negativt, istedenfor at vi applauderer den og bruker den bevisst?
– Legemiddelindustrien innførte placebo som et narremiddel for å sjekke hvor virksomme nye legemiddel var. Ofte slo dette ut «feil», det vil si at narretabletten virket like godt eller bedre enn den reelle kjemiske tabletten. Det ble plagsomt. Det utrolige er at man gjennom så mange år har oversett effekten i seg selv, og ikke forsket på den før nå.

– Spiller placeboeffekten også en rolle i skolemedisinen, slik at kjemiske preparater får større effekt når vi stoler på dem? Eller gir placebo bare ekstra helsegevinst i narreforsøk og alternativ behandling?
– Den spiller en rolle over alt. Enten du tar tabletter eller oppsøker «Snåsamenn», vil effekten spille inn.

– Hva kan placeboeffekten lære oss om sammenhengen mellom kropp og sinn?
– Den lærer oss at forventing om bedring skaper store fysiske endringer i kroppen. At det som sies og gjøres under en behandling har verdi. At vi påvirkes av hvem som sier noe til oss, for eksempel gir en kirurg større effekt enn en pleier. Vi har lært at store narretabletter gir bedre virkning enn små, og at berøring og oppmerksomhet gir effekt. Alt dette er lærdom som både privatpersoner og helsevesen kan dra nytte av.

Neste trinn: Å utforske sinnet

– Du jobber i et seriøst forskningstidsskrift, synes du forskeres holdning til såkalt alternativ medisin har endret seg de siste 20 årene?
– Det kan jeg ikke uttale meg bombastisk om. Men generelt er det med forskere som med leger: Sinn/psyke og alternativ tenking har lav status. Det knyttes opp til religiøsitet og ikke til seriøs forskning. Jeg kan godt se at blikket flytter seg, og at oppmerksomheten til forskere avtar når jeg forteller dem om emnet for boken min.

– Savner du et fag i grunnskolen som kunne formidle det du formidler i boken? Hva er det viktigste vi kan lære barn når det gjelder helse?
– Det hadde vært fint om vi kunne lære barna hva som finnes av evner og muligheter i vårt eget sinn. Jeg er overbevist om at det er der utviklingen av mennesket vil skje de neste hundre årene. Nå har vi jo brukt fire hundre år på den fysiske kroppen og våre fysiske omgivelser. Neste trinn blir å utforske sinnet vårt. Og selvfølgelig må vi få kunnskap om dette helt fra starten av livet, så det blir en naturlig del av oss.

– Har du eksempler på hvordan du bruker kunnskapen fra boken i ditt eget liv?
– Vel, jeg er ingen proff på det, men jeg har funnet to-tre metoder som funker for meg. For det første mediterer jeg i perioder når jeg er litt stresset. Så har jeg en visualiseringsmetode for å stoppe en gryende forkjølelse, som er meget effektiv for meg. Den mest gjennomførte metoden er at jeg – avslappet i senga om kvelden – passer på å fortelle kroppen min et par ganger at «jeg er frisk og sterk».

– Hvis underbevisstheten vår har en tendens til å snakke negativt, kan vi likevel få bedre helse av å tenke positivt? Eller må vi forandre det ubevisste først?
– Jeg ser for meg at det er her forskning og utvikling må hjelpe oss. Underbevisstheten vår er sterk. Og det nytter vel lite med overfladisk «tenk-deg-frisk»-pjatt hvis du innerst inne har helt andre tanker. Men hjerneforskning viser at vi har ulike hjernebølgenivåer, og at det er lettere å gi hjernen instruksjoner på alfa-nivå enn på beta-nivå, der vi befinner oss til daglig. Denne kunnskapen rundt avslapping brukes allerede i flere behandlingsmetoder. Vi vet at hjernen ikke skiller mellom hva som er reell virkelighet og mentale opplevelser, men sørger for samme endringer i kroppen – puls, hjerterate, pust, hormoner… Dermed ligger det klare muligheter her.

Ta kontroll!

– Du skriver at kroppens eget «medisinlager» er overlegent kjemiske stoffer skapt av legemiddelindustrien. Kan du fortelle om noen eksempler?
– Noe så enkelt som at et sår gror når vi kutter oss i fingren, er egentlig et mirakel. Vi tar det som en selvfølge, men at blodet levrer seg, at sårskorpe dannes og nye hudceller og blodlegemer regenereres, kan vanskelig kopieres av legevitenskap. Bare tenk på blødere, der mekanismen rundt levring ikke fungerer. Kunstige medikamenter kan brukes, men med mange bivirkninger og dårlig timing. Andre eksempler kan hentes fra placeboforskningen. Når folk med Parkinson og kraftige spasmer blir symptomfrie etter en «narreoperasjon», blir man imponert over kroppens egen evne til helbredelse.

– Det er vanskelig å tenke bort kreft, men hva kjennetegner folk som overvinner en alvorlig sykdom?
– Her er det helt umulig å si noe generelt. Flere studier viser at det er viktig å ikke være passiv, men sette seg i førersetet og ta kontroll over hva som skal skje. Andre påpeker at man må tenke over livsstil, kosthold og sinnsro. Samtidig er det mange mennesker som prøver alt iherdig, men som likevel taper kampen. Forskningssenteret NAFKAM i Tromsø har samlet over tre hundre historier om eksepsjonelle sykdomsforløp. Mange av disse handler om pasienter som har overlevd alvorlige kreftdiagnoser.

– I boken antyder du at sykepleiere har en annen holdning enn leger til det vi snakker om her. Tror du behandlingskulturen ville endret seg hvis de fikk bestemme mer?
– Høgskolelektor Berit Johannesen sier i boken min at dagens behandlingskultur er utviklet av menn tilknyttet en naturvitenskapelig tradisjon. Motsatsen er sykepleierne, som representerer de menneskelige verdiene. For dem er ikke sykdom bare er en diagnose, men en personlig opplevelse. Hun tror at skillet mellom behandling og pleie i større grad ville viskes ut om sykepleierne fikk bestemme behandlingskulturen. Hun tror det ville blitt mer fokus på det subjektive, og på pasientenes eget ansvar og medvirkning. Det samme tror nok jeg.