Fangen som ble buddhist
Jarvis Jay Masters har sittet i fengsel siden 1981, da han var nitten år gammel. Underveis er han blitt en anerkjent buddhistisk tenker og veileder. David Sheff skriver om livet hans i dette utdraget fra boken «Buddhisten på dødscellen».
I løpet av sine tjueto år i Tilpasningssenteret hadde Jarvis bare fått være ute i en liten luftegård eller i et frittstående bur, som en hundegård. Der hadde han kunnet ta ti–tolv skritt – en distanse han hadde gått utallige tusen ganger. Den første tiden i luftegården utenfor Østblokken tok Jarvis ti skritt og stivnet. Til slutt trakk han pusten dypt og tok ett skritt fremover, så ett til.
Hver gang han fikk panikk i Østblokken, mediterte Jarvis, og sakte akklimatiserte han seg til sitt nye hjem. Han frydet seg over å ha en ekte, hel tannbørste i stedet for kun et børstehode (et tannbørstehåndtak kunne finslipes til et våpen); en tube med tannkrem i stedet for en liten dert tannkrem i en papirkopp. Melody ga ham et ekte bønnekjede med lakkerte treperler. Han la bort aspirinstrengen med en viss følelse av nostalgi.
I en celle der køya var boltet til veggen (i motsetning til betongblokken han hadde hatt før), føltes det som om han hadde uendelig mer plass, fordi han kunne oppbevare eiendelene sine under sengen. Han fikk lov til å ta imot gaver som hadde vært forbudt i Tilpasningssenteret. Via en fengselsgodkjent butikk kunne Pamela og Marty sende ham en ny TV og en CD-spiller. De forærte ham også en elektrisk tekanne, som han brukte til å koke vann i – til ramen og pulverkaffe fra fengselskiosken.
*
Jarvis tenkte tilbake på den mest forvirrende, forbløffende delen av den dagen da han ble buddhist: morgenen da innvielsesseremonien skulle finne sted, da vaktene hentet ham fra cellen. Han fortalte Lisa:
«Så de førte meg ned til seremonien, og det føltes som om de var i ferd med å ta meg med til noe annet. Til henrettelsen. Det var det jeg følte. Betjenten spurte om jeg var klar, og jeg visste ... jeg visste at jeg var det. Jeg var klar til å dø. Hva handlet det om? Jeg tror jeg forstår det nå: Personen jeg hadde vært, var klar til å dø og døde den dagen. Mitt gamle jeg døde. Personen som var følelsesløs, nummen, død.»
Han rettet blikket oppover.
«Og fra den døden ... er det som om jeg ble en ny person. Jeg er i ferd med å bli en ny person.»
Lisa sa: «Du er i ferd med å bli den du egentlig er. Du oppdager din sanne natur.»
Jarvis hadde nå lært at buddhismen var så fylt med forvirrende paradokser og motsetninger at han av og til følte han ikke kunne fatte alt – men sinnet kan romme mer enn vi tror. Han gledet seg over et nytt paradoks: Dødsdommen som kunne komme til å ta livet hans, hadde gitt ham livet.
Les mer om boken her:
