Debatt og dialog

Av Jørgen Rafn

For noen dager siden ble årets valgkamp offisielt sparket i gang, med den tradisjonelle partilederdebatten fra Arendalsuka. Ni partiledere gjorde sitt beste i et forsøk på å overbevise oss velgere om hvorfor vi burde stemme på akkurat dem. Debattens form og natur er etter hvert velkjent: Partiene fremmer sine allerede etablerte posisjoner gjennom tilsynelatende forhåndsinnøvede «talking-points», på måter som virker overbevisende for gitte velgergrupper.

De fleste partiene bruker ressurser på å kartlegge velgerbevegelser og potensielle velgere, slik at de vet hvem de trenger å overbevise. I TV-debattene presenterer partilederne sine ideologiske favoritt-fortellinger, og forsøker å overbevise velgere ved å «selge», rettferdiggjøre, og forsvare disse fortellingene (og antakelsene de bygger på). Argumentasjon er debattens hovedverktøy. Ordet «meningsmotstander» illustrerer den polariserte dynamikken, der debattantene kritiserer hverandres oppfatninger i en kamp om hvilken «sannhet» som er den «rette». Fokuset ligger på forskjeller, slik at velgerne skal kunne skjelne hva som skiller et parti fra et annet.

Debatten har sin naturlige plass og funksjon, fordi den kan tydeliggjøre forskjeller. Dialogen derimot, har et ganske annet utgangspunkt. Snarere enn å forsvare noe kjent og etablert, søker vi i dialog å innta en åpen og undrende holdning, der vi utforsker hverandres (og egne) oppfatninger og antakelser. Fremfor å fortelle eller overtale («sånn er det»), søker vi å lære gjennom å spørre og avdekke («Hvorfor er det slik for deg/meg?»). Debatten er målrettet og debattantene har en agenda. Dialogen er mer prosess-orientert og åpen. I stedet for å fokusere på de elementene som skiller, fokuserer vi på helhet og på det som forbinder og knytter sammen. I dialog antar vi på en måte at alle har «litt rett», eller at alle sitter på en del av svaret. Kanskje er det mulig å spille på lag, så vi kan oppnå en felles forståelse?

Så tilbake til debatten på TV-skjermen. Se for deg Sylvi (FrP) og Une (MDG) i et opphetet ordskifte om klima eller innvandring. De slår hverandre i hodene med argumenter, og kappes om hvem som har rett. Så, litt ut av det blå, stopper den ene opp, og utbryter: «Vet du, det du sier der er i grunn veldig spennende – jeg har ikke tenkt på det slik før. Hva fikk deg til å se det på den måten?». Det skjer neppe med det første (og det er heller ikke debattens oppgave) men det peker hen imot dialogens ånd. Vi lytter ikke lenger utelukkende til det faktuelle, eller ut fra vaner og kjente mønstre. Vi lytter på et vis mindre fra utsiden, og mer fra «innsiden» av det som blir sagt – og åpner oss for det som potensielt kan tre frem. Hvem vet hva som folder seg ut, dersom vi kan slippe noe av vårt eget?