Kunsten å levere varene

Ingen må tro at det er lett å være lærer. Og i hvert fall ikke enkelt å håndtere en såpass lang ferie som vi har om sommeren. Den ryggen skal være sterk som skal bære alle de forventninger, drømmer og ambisjoner som flerfoldige uker med eksistensielt tomrom innebærer. Før var det sikkert morsomt å ha ferie, men nå er det blodig alvor.

Før de ekstroverte og instaglade menneskene overtok verden var sikkert ferielivet enklere. Pakk familien inn i en altfor trang bil, vegeter formålsløst på en overfylt campingplass og bruk ellers den resterende tiden på forefallende arbeid i huset. Ungene passer seg selv og ambisjonsnivået er generelt på et såpass lavt nivå at eneste krav er åndedrett og evne til å varme opp noe halvfabrikata til middag hver dag.

Nå er langsomme dager i campingstolen byttet ut med prestasjonsferie i en bratt vestlandsfjord, det er via ferrata med svett smil (men galopperende dødsangst i magen) og naturligvis Lofoten in your face. Innimellom svettetoktene og oksygenmangelen må man også dra barna gjennom det som finnes av klatreparker, bjørneparker, aktivitetsparker, høytoglavtparker, skateparker…samme hva det er egentlig, bare det er en park av noe slag. Her, i overprisingens høyborg, skal barna få leve ut sitt hyperaktive jeg i den deilige trengselen der enmetersregelen er veldig 2020. Samtidig skal den bugnende feriekontoen forbrukes ned til siste krone og sukkerspinnsmaken skal dvele i smaksløkene helt til siste kveld. Innimellom kjenner man vel kanskje på dårlig samvittighet med tanke på overforbruk, togradersmålet og disse irriterende klimarapportene, men så lenge man ikke flyr til utlandet samt kjører Tesla går det jo greit, lissom.

Men tro ikke at dette gjøres uten en baktanke. For inni vår enkle hjerne et sted ligger det der senteret som hele tiden gir oss følelsen av mindreverdighet og mislykkethet. Helt automatisk sammenligner vi oss med andre og forsøker å leve opp til det som vi i vår enfoldighet innbiller oss er  deres standard for et vellykket liv. For noen er denne mekanismen på et rimelig kamuflert nivå, mens andre får inn disse signalene sterkt og klart. 

Så for å unngå å bli ulykkelige og gå inn i depresjonens kalde potetkjeller, poster vi heller en bredside av fargerike bilder og punkterer enhver tvil ved å skrive: Prekestolen leverer varene. Da først har man satt ferieskapet på riktig plass og kan puste ut som et fullverdig medlem av velferdsstaten. I hvert fall til neste feriemål skal bedekkes og neste vareleveranse finner sted.

På dette punkt har undertegnede feilet grovt i sommer. Varene er ikke levert. Vi har ikke vært i en eneste park. Lofoten? Ikke i nærheten. Med unntak av et 1,5 ukers opphold på Nordmøre hos slekta, har vi bare vært hjemme. For denne familiens sommerleveranse har bare vært en slags pilgrimsferd mellom hagen, stranda og skogen. Med denne slunkne måloppnåelsen i bakhodet, har derfor depresjonssenteret i hjernen fått kjørt seg hver gang nye varer er levert på de sosiale medier.

Merkelig nok har ingen av våre tre unge lovende reklamert eller levert inn formell klage på manglende vareleveranse. Men det er godt mulig vi snakker psykologiske senskader og kostbar terapi i voksen alder.