Familiehemmeligheter påvirker flere generasjoner

Foreldrenes vonde hemmeligheter påvirker barna. Men ikke bare det – også tredje generasjon blir innviklet i det Franz Ruppert kaller et tilknytningstraume. Her følger et utdrag fra professorens bok «Forstå dine sår i sjelen».

Når mennesker begår alvorlige forbrytelser mot hverandre, fører det til dype psykiske og traumatiske sår. Forbrytelser som mord, uaktsomt drap, ran og voldtekt er eksempler på det. Det er komplisert nok når slike handlinger er begått utenfor familien. Hvis de finner sted innenfor familien, vil det forårsake store ødeleggelser i tilknytningssystemet. Slike hendelser er det umulig for en familie å integrere følelsesmessig og psykisk. De må altså bevares som skjulte og hemmelige.

Gjerningsmennene holder seg tause primært for å beskytte seg selv, mens medskyldige tier i håp om ikke å miste familien. De kan også holde på hemmelighetene ut fra en dyp følelse av lojalitet til sin familie og frykt for seg selv, sine barn og sine barnebarn. Ofrene er tause på grunn av skam. Det er svært sannsynlig at effektene av disse hendelsene i et familiesystem vil være ødeleggende i flere generasjoner.

Hvilken effekt har det på et barn når foreldrene lever med byrden av en hemmelighet? Den franske psykoanalytikeren Serge Tisseron har skrevet om fenomenet skam. Ved å observere sine klienter har han oppdaget at barn vil prøve å forstå den indre splittingen hos sine foreldre. Hvorfor oppfører mor seg så merkelig når hun konfronteres med bestemte personer, navn eller gjenstander? Hvorfor endrer hun uttrykk? Hvorfor blir hun urolig og engstelig? Hvorfor er hun plutselig så kald, avvisende eller aggressiv? Har jeg, barnet, gjort noe galt? Kan jeg stole på min mor, eller lyver hun for meg?

Ifølge Tisseron har det å vokse opp i denne typen atmosfære flere sannsynlige konsekvenser for barnet. «Hvis de hemmelige hendelsene ikke skal snakkes om av den generasjonen som opplevde dem, blir de unevnelige for andre generasjon. Det vil si, de er ikke tilgjengelige for verbal beskrivelse, og innholdet er ukjent. Men man sanser og undrer seg over hva det handler om. I andre generasjon kan spesifikke lærevansker observeres sammen med milde funksjonsnedsettelser i personligheten».

Jeg har mange ganger gjort liknende observasjoner med mine egne klienter. Paradoksalt nok virker det som om andre generasjon kan håndtere en familiehemmelighet noe bedre enn den tredje. Etter min erfaring er det ofte slik at den hemmelige hendelsen først blir plagsomt virksom etter at andre generasjon får egne barn. Hvis en kvinne får et barn etter en hendelse som har traumatisert familiesystemet, er traumene allerede dypt forankret i henne. Da flyter morens følelsesmessige kaos direkte inn i barnet i løpet av tilknytningsprosessen. Det skaper følelsesmessig uro hos barnet.

Når så dette barnet i sin tur får barn (tredje generasjon), vil dette barnet være svært sårbart for emosjonelle innviklinger. Dette barnet knytter seg til sin mor, som igjen er knyttet til sin mor og dermed til hennes hemmelige og skambelagte traumer. Et tredjegenerasjonsbarn vil ikke møte den tryggheten det søker i tilknytningsprosessen med sin mor, men hennes uro, frykt og tilbaketrekning. Sett fra morens perspektiv vekker kontakten med barnet alle de følelsene hun ubevist absorberte i møtet med sin egen traumatiserte mor. Jo mindre vellykket den emosjonelle kontakten mellom en mor og hennes barn er i nåtiden, jo mer voldsomt kommer familiens uavklarte fortid i forgrunnen.

En klient formulerte det slik: «Min mor er ikke til stede for meg. Hun er gjennomsiktig, og alt som ligger bak henne flommer mot meg.» Denne bestemte klienten hadde gjennom sin mor utviklet en intens følelsesmessig binding til to av sine oldefedre, som begge hadde vært involvert i drap.

Franz Ruppert jobber med traumeterapi gjennom konstellasjonsmetoden.