Sonja – fra krise til mening

«Sonja» har gått fra krise til krise i livet. Her forteller psykoterapeut Astri Hognestad hennes historie. Astri hjelper folk med å skape mening i eget liv, gjennom metoden biografiarbeid.

Har livet svart til forventningene du hadde da du var ung? Kan du si at – ja, jeg har levd mitt liv, og det har vært meningsfylt? Eller var det mange hindringer i veien for utfoldelse og vekst? Kriser som satte en stopper for det du ville? Ved å forsone oss med livet slik det ble, kan vi åpne oss for det livet fortsatt har å tilby.Terapeut og forfatter Astri Hognestad bruker en metode som kalles biografiarbeid. Det handler om å finne «den røde tråden» i livet og skape en mening med det som har skjedd. I boken «Livets spor» gir Astri innblikk i dette arbeidet. Her forteller hun om en klient med et vanskelig utgangspunkt:

En kvinne som nettopp har passert 70, «Sonja», sier at hun har gått fra krise til krise i livet. Hun lærte tidlig at hun måtte være «snill pike», noe som innebar at hun ikke skulle være sint. Alle følelser ble dempet. Hvis hun gråt, ble hun kalt ’sippeguri’. Hun ble utsatt for både fysiske avstraffelser og seksuelle overgrep. Da hun fortalte moren at broren forgrep seg på henne, avviste mor henne med å si at det var hennes egen skyld.

Et barn som utsettes både for overgrep og totalt manglende støtte og bekreftelse, kan komme til å oppleve at det selv ikke er noe verdt. Selvfølelsen blir lav, og skamfølelsen kan bli dominerende i livet. Sonja har samtidig hatt en enorm livskraft, og hun har utviklet en holdning om at ingen skal få ta rotta på meg. Sonja er det vi kan kalle et løvetannbarn, et barn som klarer seg mot alle odds, slik løvetannen vokser opp på de mest utenkelige steder. Hun har en stor grad av resiliens. Her er hennes egne ord om oppveksten:Mør’ten kommer og tar deg, hvis du ikke er snill!» var en setning jeg hørte ofte. Jeg ble stengt inne i et mørkt rom i kjelleren når jeg hadde vært «slem». En dag jeg var alene hjemme (7 år eller no’ sånt) åpnet jeg kjellerdøra, lukket den, skrudde ikke på lyset og krabbet baklengs ned. Det var ingen «mør’ten» der nede som spiste opp bena mine. Jeg satte meg på det nederste trinnet og så meg rundt. Så rart: Jeg kunne jo skimte ting rundt meg selv om det var mørkt! Neste gang jeg ble stengt inne, oppdaget jeg at det var et vindu der oppe på veggen. Fant ting å klatre opp på, åpnet vinduet og rømte til skogs. Snek meg hjem igjen etter en liten stund og ned i kjelleren igjen. Voilà — problemet var løst.Jeg var (og er) ikke mørkredd lenger, eller redd for straffen — hva det nå måtte være jeg ble straffet for. Pussig, det der. Alt galt som skjedde ble liksom min skyld. Selv når det var brødrenemine som hadde gjort ett eller annet, eller når min mor knuste noe … Så da var det like greit å ta på seg skylden ta straffen og ferdig med det. Protesten urettferdigheten – ble bare lagret. Ble som et sår. Men gjennom årene kom det et klarsyn i forhold til hva som faktisk var min skyld og ikke.

Sonja har aldri «fått til» et godt forhold til menn, sier hun. Ekteskap og samboerskap har for det meste blitt destruktive. Men hun har aldri gitt seg. Hun har lett etter kjærlighet hele livet. Og fordi hun alltid kom i kontakt med menn som ikke var gode for henne, men tvert imot destruktive, har hun gått fra krise til krise gjennom livet.

Det kan være usigelig tungt å se tilbake på et liv som bare er preget av kriser. Finnes det da ikke noe godt i dette livet? Er det et meningsløst liv? Til de spørsmålene sier Sonja at for det første har hun i dag et godt forhold til barna, som alle har funnet sin vei i livet. Det gir henne stor glede. For det andre forstår jeg ut fra det hun forteller og ut fra holdningen hennes, at hun har ervervet veldig mye innsikt, og at hun forstår mye av det som foregår mellom mennesker.

Det er et direkte resultat av krisene. Mange kommer til henne for å søke hennes innsikt og for selv å komme videre i livet. Det er selvsagt en stor rikdom. Hun har utviklet stor toleranse overfor mennesker, og kan være en støtte for barn, barnebarn og venner. Men hun har nulltoleranse for det som er uekte, og hun er klar på at hun ikke vil beskjeftige seg med det som er uviktig.

Sonja er blitt utrolig dyktig til å finne løsninger, noe episoden med «mørt’en» sier mye om. Den fortellingen kan stå som symbol på hele hennes liv. Hun har alltid kommet seg videre, og hun har vært en person som har bidratt med å finne løsninger på arbeidsplasser og for de som søkte hennes støtte. «Gi problemene til Sonja. Lar de seg løse, så løser hun dem», het det om henne på arbeidsplassen.Midt i samtalen om kriser sier Sonja: Jeg vet hvem jeg er!

Hun føler at krisene har ført henne dit i livet at hun tør si fra når noe ikke stemmer, og hun er tolerant når mennesker er ærlige. Hun er blitt den hun egentlig er innerst inne. Hun beskriver seg selv slik:Jeg er liten. Jeg er veldig ung. Jeg er veldig gammel. Jeg er stor også, ikke bare liten. Jeg er dum og klok. Snill og slem. Jeg er veldig tålmodig, men kan også være utålmodig. Jeg liker meg best når jeg kan være barnslig, når jeg kan bruke humor, når jeg kan være kreativ. Jeg er en Askeladd. Jeg er en samler av inntrykk, av kloke utsagn og visdomsord. Jeg er en praktiker ser fort hvordan et praktisk problem lar seg (eller ikke lar seg) løse.

Hvordan har det vært med gleden i livet når det har vært så mange kriser? undrer jeg. Sonja sier at hun har vært mye glad i livet. Hun gleder seg over barn og barnebarn. Hun blir glad når hun merker at mennesker gjerne tilbringer tid sammen med henne. Musikk, blomster, litteratur og når hun selv skriver — alt dette gjør henne glad.

Astri Hognestad skriver mer om Sonja og mange andre klienter i boken «Livets spor».