De lurer ikke Erik Dammann
Nationens kommentator Drude Beer var på Litteraturhuset da Erik Dammannn lanserte «Verdirevolusjon». I rommet ved siden av snakket de om fortsatt økonomisk vekst – såkalt grønn vekst.
Klimaangsten har sluppet taket. En grønn vekstindustri skal redde oss fra krisen. Det var i alle fall det de sa, industritoppene på møtet om bærekraft. Men så sto Dammann i døra.
Det var det vi kaller en tilfeldighet. Miljøkjempen Erik (83) skulle på et annet møte, i en av de andre salene i Litteraturhuset i Oslo, denne kvelden. Han skulle lansere sin nye bok «Verdirevolusjon». Jeg hadde vært på debattmøtet til Polyteknisk forening og hørt industrioptimistene snakke om «Framtidens bærekraft».
Konsernsjef i Statnett Auke Lont, og administrerende direktør i Siemens Norge Anne Marit Panengstuen, møtte publikum med samme valgspråk: «Framtiden er elektrisk.» De fikk støtte fra den danske industritoppen Ditlev Engel, nå leder i tenketanken «Big Future 2025».
Industriledernes felles prosjekt er å vise oss at det ikke er så vanskelig som mange frykter, å lage en bærekraftig framtid. Riktignok må mye av det skitne karbonet kastes ut, på sikt. Men vi har allerede kunnskap nok til å produsere mye og bra med fornybar energi. Og vi kan produsere stadig mer. Ny teknologi gjør at vi fortsatt kan øke vår rikdom og økonomiske lederposisjon i verden - på en bærekraftig måte. Det er et spørsmål om kompetanse og om konkurranse. Hvis vi vil vinne, så kan vi. Konklusjon i klimakrisens tid: «Faren over».
Det ble god stemning i salen. Det er så trøstende å tro på vekstoptimistene. Deres verdirevolusjon skapes med mer produksjon og vekst, med elektrisitet i stedet for med olje. På sikt. Det behøver ikke være vondt og vanskelig. Vi trenger ikke dempe forbruket. Vi må bare gjøre ting smartere.
Erik Dammanns bok, som lå igjen på pulten da jeg dro på møte denne ettermiddagen, har undertittelen «Planeten må reddes fra uhemmet økonomisk vekstkonkurranse». Første setning i boka: «Vi står ved et vendepunkt i historien. Hvilken retning vi velger for veien videre, avgjør menneskehetens skjebne».
Faren er ikke over. Man lurer ikke gamle Dammann. Etter møtet ble jeg stående i høstmørket og undres: Hvem er det egentlig her som representerte det gamle? Og hva er den nye tid? Hvem og hva skal vi tro på akkurat nå? Det var noe Per Sivle-aktig over situasjonen. Poetens måte å se tidsskiller på, ble plutselig hyperaktuell der i duskregnet: «Dei sto på Stiklestad fylka til strid, den gamle og so den nye tid. Det som skulde veksa, mod det som skulle siga, det som skulle falla, mod det som skulde stiga». Slaget på Stiklestad – et tidsskille – flyttet til Litteraturhuset i Oslo.
I forrige måned kom det en FN-rapport som fikk stor applaus her hjemme. Konklusjonen i rapporten «The new Climate Economy» er at alle land, uavhengig av inntektsnivå og levestandard, har mulighet for fortsatt økonomisk vekst, samtidig som vi kan redusere risikoen for klimaendringer. Det gjelder både de fattigste, som trenger vekst for å overleve og få et slags verdig liv. Og det gjelder de aller rikeste, altså oss.
Jens Stoltenberg, som er bidragsyter til rapporten, understreket i alle kanaler da rapporten ble lagt fram, at vi ikke har rett til å nekte verdens fattige den velstanden vi selv har. Dessuten er vekst eneste mulige vei å gå. For hvis vi spurte folk verden over hva de vil sette først av klima og vekst, vet vi at det store flertallet ville svare vekst, sa Stoltenberg. Han nevnte ikke noe om at gode ledere må ha ambisjoner om å overbevise velgerne når det er nødvendig.
Statsminister Erna Solberg var minst like fornøyd. «Det viktigste med denne rapporten, og det er rett og slett banebrytende, er at den sier at det ikke er noen forskjell på å skape klimautvikling og det å skape økonomisk vekst. Og da tror jeg også at noen av de utfordringene vi har hatt i debatten blir litt lettere å håndtere».
De viktigste «utfordringene» er at «folk verden over» vil velge vekst framfor klima, hvis de blir spurt. Politikerne har derfor ikke noe valg. Ifølge Dammann er premisset feil: Vi har ikke noe valg. Dagens vekstrate må føre til klimakatastrofe.
Industritoppene på møtet i Litteraturhuset, er på Stoltenberg- og Solberg-laget. Deres glede over «den nye tid», strømkabler og el-biler, kraftmaster og båter på batteri, er overveldende og smittsom. Likevel kommer tvilen. Tanken på at alt dette vidunderlige både skal produseres og kasseres på et tidspunkt, er foruroligende. Hvordan går det med de grønne tallene når vi skal sette to streker under sluttsummen?
I Erik Dammanns verden er vekst og mer forbruk «den gamle tid». Allerede da han for 40 år siden samlet 3000 mennesker til folkemøte og startet «Framtiden i våre hender», viste målinger at nordmenn flest mente at de hadde nok. Overforbruket gikk på bekostning av naturressurser, rettferdighet og livsglede, var konklusjonen. Siden den gang er forbruket vårt nesten tredoblet.
I Dammanns siste bok, tar han oss med inn i et framtidsscenario et par hundre år fram i tid. Menneskene der ser med undring på hvorfor verdens folk de første par tiår av 2000-tallet ikke skiftet kurs før den store katastrofen. Den som kostet hundrevis av millioner av mennesker livet i løpet av århundret.
I Erik Dammanns verden er vekst og mer forbruk «den gamle tid». Allerede da han for 40 år siden samlet 3000 mennesker til folkemøte og startet «Framtiden i våre hender», viste målinger at nordmenn flest mente at de hadde nok. Overforbruket gikk på bekostning av naturressurser, rettferdighet og livsglede, var konklusjonen. Siden den gang er forbruket vårt nesten tredoblet.
I Dammanns siste bok, tar han oss med inn i et framtidsscenario et par hundre år fram i tid. Menneskene der ser med undring på hvorfor verdens folk de første par tiår av 2000-tallet ikke skiftet kurs før den store katastrofen. Den som kostet hundrevis av millioner av mennesker livet i løpet av århundret.
Svaret i boka er at det katastrofale overforbruket var basert på en slags vanetenking hos ledere og økonomer, om at vekst var ønskelig og nødvendig. Og at de største interessene bak var industri- og kapitaleierne, som fikk gevinsten av økende forbruk.
Erik Dammann understreker at han ikke har alle svarene. Men vi må samle oss om en vilje til forandring, sier han. Konkurransen og alles strev for å skaffe mest til seg selv, må byttes ut med samarbeid, fellesskap og deling.
Kvelden på Litteraturhuset oppsummerte våre vanskelige valg og de vriene spørsmålene: Hva er den gamle tid. Og hvordan ser den nye ut.
Kommentaren sto på trykk i Nationen 24.10.2014