Bør kvinnen bli den nye machomannen?

Hvorfor blir mange flere kvinner enn menn deprimerte? Guttorm Fløistad peker på et konkurransesamfunn som undertrykker feminine verdier. Nettopp slike verdier kunne skapt et bedre klima i det arbeidslivet kvinner sykemelder seg fra.

Det globale konkurransesamfunnet skrur opp farten for alle. Og farten dreper, ikke bare på veiene, men særlig i mellommenneskelige relasjoner. Kvinner synes i denne sammenheng å være særlig utsatt, ut fra deres rikere emosjonelle ressurser i forhold til menn (ifølge dybdepsykologien og biokjemien). To-tre ganger så mange kvinner som menn ender i depresjon. Jobbstress tar søvnen fra en av fire kvinner, skriver Aftenposten. Utbrenthet i nakke og rygg er andre vanlige helseproblemer. Følelser er av natur langsomme, og emosjonelle behov kan bare oppfylles i langsomme relasjoner.

To amerikanske psykologer, Kindlon og Thompson, hevder at dagens amerikanske næringsliv er så krevende og kontrollert at man tvinges til å fornekte sine feminine verdier, som mildhet, omtenksomhet og omsorg. Løsningen i slike situasjoner er gradvis å undertrykke de «nedarvede» kvinnelige egenskaper i seg selv. Å forvandle seg selv til en machomann er krevende, både for kvinner og menn. Det krever en nærmest kontinuerlig årvåkenhet for at ikke typisk feminine trekk skal melde seg, slik som følelser av svakhet og sårbarhet, usikkerhet, angst, avhengighet, ømhet, omsorg, varme og evnen til å ta imot. Machomannen bærer også i seg potensialet for voldelighet. Det er som om han skal ta hevn over det han selv har mistet.

Er det dette våre politikere og likestillingsledere vil at kvinner skal delta i? En lengre avisartikkel i ukeavisen Die Zeit analyserer en rekke erfaringer omkring temaet. Den konkluderer med at kvinner må velge mellom topplederstillinger i næringslivet og sin kvinnelighet. Jeg kjenner enkelte kvinner i slike lederstillinger som snakker like engasjert som menn om nødvendigheten av effektivitet og avkastning. De har truffet valget. De har identifisert seg med en atferd og en lederstil som vanligvis tilskrives menn.

Er det nødvendig at kvinner leder på samme måte som menn, og bruker samme språk for makt og styring? Nei, svarer stadig flere. Vi er ikke maktmennesker. Vi er personer som lytter til andre, vi veileder og koordinerer og vi har omsorg for våre ansatte. Den amerikanske kvinnesakskvinnen Sarah Ruddick hevder at det er ingen prinsipiell forskjell på den omsorgsetikken som kvinner bruker overfor barn og den hun kan og bør anvende i arbeidslivet. Den synliggjør etiske verdier og holdninger som er gyldige over alt.

Jeg har intervjuet en rekke kvinnelige arbeidstakere i Norge, også i næringslivet. Min erfaring er at mange, kanskje de fleste, ønsker seg mer anerkjennelse for seg selv som kvinne. Ikke bare fordi de utfører et arbeid på linje med menn, men fordi de er kvinner. Det viser seg vanskelig å få. Feminine verdier blir ikke sett og verdsatt – enda det nettopp er slike verdier som kunne bidra til et bedre klima i bedriften.