Dammann besvarer spørsmål fra publikum
Erik Dammann fikk mange gode spørsmål da han lanserte boken «Verdirevolusjon» i full sal på Litteraturhuset. Vi gjengir noen spørsmål og svar under.
Dammann savner en offentlig diskusjon om konkurranseprinsippet. Jordkloden tåler ikke alles kamp mot alle om mer til seg selv. Det gjelder både enkeltpersoner, bedrifter og nasjoner. Vi bruker opp naturressurser raskere enn de gjendanner seg selv. Halvparten av regnskogen som holder på fuktighet er borte. 90 % av de store fiskene, både arter og individer, er forsvunnet fra verdenshavene som følge av overfiske. Matjorda er overutnyttet og eroderer i skremmende fart. Dette er bare noen av miljøproblemene som kommer i tillegg til klimakrisen. På lanseringen fikk Dammann mange spørsmål om hvordan vi skal forholde oss til dette.
— Vi har mye mer kunnskap nå enn vi hadde i 1974, da du startet Framtiden i våre hender. Likevel nøler vi med å handle. Hva må til for å utløse kreftene som trengs?— På 1970-tallet tenkte jeg at folkets engasjement ville tvinge politikerne til handling. Nå tror jeg vi må ta styringen selv. Med vår egen organisasjonsevne må vi samle kreftene som ser alvoret. Selv om jeg ikke akkurat er noen mester på PC, tror jeg på å spre ideer og samle folk gjennom internett.
— Hvorfor har ikke snuoperasjonen for lengst begynt?— Jeg er redd de fleste ikke har realisert sin frie vilje. Vi må vekke følelsen av personlig ansvar. Vi har for stor respekt for lederne våre. Slik systemet er i dag, havner de mest kyniske på toppen. Disse lederne kan vi ikke bruke. Det trengs et folkelig opprør. For meg er det en selvfølge at forandring skjer nedenfra. Ellers blir det bare en ny maktpyramide. Dagens økonomi er ikke demokratisk. Politikerne har gitt fra seg muligheten til å styre økonomien. Regjeringer som prøver seg med miljølovgivning, tas til retten av multinasjonale selskaper.
— Er det i det hele tatt noen vits å jobbe partipolitisk lenger?— Politikk er en måte å samle folk på, så det er vits. Miljøpartiet De Grønne er eneste parti som har våget å snakke om stans i vekstpolitikken. Vi kunne hatt et nytt parti som hadde dette som eksklusivt mål. Et verdiparti ville gjøre meg begeistret. Trygve Haavelmo fikk Nobelprisen i økonomi i 1989. Han sa at for å bedre velferden for kommende generasjoner må vi produsere mindre, ikke mer. Veksten har sin pris som rammer oss alle, også økonomisk. I dag eier 85 enkeltpersoner like mye som den fattigste halvparten av verdens befolkning. Fortsetter vi som nå, vil en liten gruppe mennesker sitte på hele verdens kapital til slutt.
— Hva med de små skritt? Det er mange uutnyttede muligheter i det systemet vi har. For eksempel avgifter som dreier ting i mer miljøvennlig retning.— Problemet er at hvis et tiltak ikke bidrar til økonomisk vekst, blir det ikke brukt. Noen håper på en milliard nye og mer energieffektive biler, og tror at det vil løse mange problemer. Men de må produseres, og bare det kan være dråpen som blir for mye for miljøet.
— Hvordan kan vi spre budskapet til folk rundt oss uten å moralisere og skaffe oss fiender?— Jeg har oppdaget at det er viktig hvordan du begrunner dine holdninger. Jeg pleier å begrunne dem med verdier som for de fleste er de viktigste: medmenneskelighet, medansvar, deling, omsorg... Jeg forklarer at jeg mener det jeg gjør fordi jeg har disse verdiene. Det skaper dialog.
— Er hver enkelt av oss egentlig klar over vår egen grådighet?— I et konkurransesamfunn er det vanskelig å hoppe av karusellen. Da blir du en taper. Anerkjennelsen gis til de som er flinkest til å karre til seg rikdom. Men lykkeforskning viser at vi ikke er blitt lykkeligere siden 1970-tallet, selv om vi er blitt mye rikere. Vi trenger en samfunnsendring over hele fjøla. Samfunnets struktur må gi respekt til de som gir. Vi trenger en ny type feminisme som ikke handler om å spille mannsspillet for å bli leder i konkurransesamfunnet. Kvinner må ikke prøve å bli lik menn. De må jobbe for opprinnelige, kvinnelige verdier: empati, omsorg og ansvar for fellesskapet. Hvis samfunnet var innrettet mot slike verdier hadde vi ikke hatt miljøproblemer, for da hadde vi ikke hatt noen grunn til å sloss om mer. Da jeg bodde med familien på Samoa var det verdens tredje fattigste nasjon. Men ingen sultet, for de hadde en kultur for å dele på alt.
— I boken din lar du mennesker fra fremtiden snakke. Hvordan fant du på dette grepet?— Det er grunnlag for å si at en videreføring av dagens politikk vil føre til katastrofe. Men det er lett å tenke at dette er noe som vil skje om 100 år. Derfor orker vi ikke å bry oss nå. Det er feil; vi kan raskt komme til det klimaforskerne kaller the point of no return. Det vi gjør nå er avgjørende. Jeg tok et perspektiv fra fremtiden for å få folk til å leve seg inn i det.