Er du desillusjonert?

Charles Eisenstein er både aktivist og filosof. Her skriver han om desillusjonerte hippier og hvorfor det enda fins håp.

I går hadde jeg en telefonsamtale med Vicki Robin, forfatteren av Money or Your Life. «Jeg står i fare for å bli en sur gammel dame», fortalte hun meg. «Det er stadig vekk folk som kontakter meg for å få inspirasjon og støtte, eller noen ganger bare for at jeg skal være til stede. Nylig var det en økolandsby i Brasil. Og denne sure gamle damen i meg tenkte: ’Økolandsby? Det har vi allerede prøvd. Det kommer ikke til å fungere.’ Og jeg har ikke lyst å spille den rollen.»

Vicky er så visst ikke alene. Jeg møter mange desillusjonerte gamle hippier på reisene mine og gjennom korrespondansen min. Noen av dem som kommer til foredragene mine bærer på en stor smerte og oppgitthet. De tør ikke å finne igjen håpet fra ungdommen om en vakrere verden. De lukker seg når det snakkes om et forvandlet samfunn eller et skifte i bevissthet, fordi det berører gamle sår av svik. I sin tid, i kollektivene, på kjærlighetsfestestene og ashramene sine, fikk de et glimt av en enestående vakker mulighet. Vi sier at de ble «desillusjonerte», som en antakelse om at det de så, ikke var virkelig. Men på den tiden var det åpenbart virkelig. Det var ikke hallusinasjoner, men et glimt av fremtiden. Det var helt tydelig at Vannmannens tidsalder var i emning, og at krig, fattigdom, misunnelse, skolevesenet, fengsler, rasisme, miljøødeleggelser og alle de andre skyggene snart ville smelte vekk i stråleglansen fra en utvidet bevissthet.

Det som skjedde var ikke at folk ble desillusjonerte, altså at de oppdaget at det de så ikke var virkelig. Det som skjedde var at denne forsmaken på fremtiden falt sammen under angrepet fra krefter fra fortiden, både institusjonsmessig og psykologisk. Ikke bare konspirerte samfunnskreftene for å knuse hippie-eksperimentet, men hippiene selv bar med seg bildet av disse kreftene, en internalisert undertrykkelse som måtte spille seg ut. Selv om de var bevisst behovet for gjensidig helbredelse, var strukturene for nye og for svake til å holde den oppe.

En annen måte å se det på, er at på 1960-tallet hadde atskillelsens tidsalder ennå ikke nådd høydepunktet. Det fantes fremdeles ytterligheter av fremmedgjøring, atskillelse og splittelse som menneskeheten skulle utforske. 60-tallet var misbrukerens øyeblikk av klarhet på vei ned. Det er først når verden faller sammen at vi treffer den kollektive bunnen og kan begynne å leve på den måten vi har blitt vist.

Hvis det er noen av leserne mine som tilhører hippie-generasjonen, som jeg er så glad i, så la meg minne dere på det dere egentlig vet: Det dere så og opplevde, var sant. Det var ikke fantasier, det var intet mindre enn et glimt av fremtiden. Deres tapre, dødsdømte forsøk på å leve i den var ikke forgjeves, for det hjalp til å påkalle og styrke det morfogenetiske feltet for nettopp den fremtidsmuligheten. For å si det mer nøkternt, så innviet det en kulturell læringsprosess som en ny generasjon nå har begynt å fullføre.

Hvordan vet jeg at det dere opplevede var virkelig? Jeg ser gang på gang gløden fra denne opplevelsen i øyene til den mest kyniske eks-hippie. Og nå er tiden inne for å få liv i den flammen igjen.

Jeg delte tankene mine om hvilken stor fordel den nye generasjonen av aktivister har i forhold til hippiene. «Grunnen til at de vil lykkes der din generasjon feilet, er, enkelt sagt, dere.» De opprinnelige motkulturelle pionerene hadde ingen eldre som hadde gått foran dem inn i den nye verdenen. De kunne ikke lære av andres feil, og de hadde ingen som kunne holde dem i den nye historien når de gamle mønstrene brøt gjennom. Det fantes selvsagt noen spredte unntak, men generelt sett forstod hippiene at generasjonene før dem tjente en annen verden. «Ikke stol på noen over tretti» var advarselen deres.

I dag fortalte en venn meg at «når vi organiserer arrangementer treffer vi stadig mennesker i tjueårene som har en klokskap og generøsitet som slår meg i bakken. De har en type intelligens som jeg ikke var i nærheten av da jeg var tjuefem.» Jeg opplever det samme overalt hvor jeg beveger meg: Unge mennesker som tilsynelatende er født inn i en innsikt som det tok min generasjon flere tiår å kjempe seg til. Og denne innsikten fyller dem på en helt annen måte. En reise som tok oss tiår tar dem noen få måneder. Mønstrene fra den gamle verdenen har kun et overflatisk tak på dem. Det er ikke alltid de trenger å gå gjennom den samme prosessen av oppløsning og sammenbrudd for å legge denne verdenen bak seg. Alt som trengs er en innvielse, en fininnstilling før de flytter seg helt over i det nye. Vi, i den eldre generasjonen, holder av plassen for dem, men straks de er på plass, går de lenger enn vi noensinne kunne.

Den generasjonen som vokser til i dag, kan faktisk skape den verdenen som tidligere generasjoner bare fikk et glimt av. De kan gjøre det fordi de har skuldre å stå på.

Teksten er hentet fra boken «En vakrere verden er mulig» av Charles Eisenstein.