Det er din tur til å hjelpe verden

Du trenger ikke å være en stjerne med stort nettverk for å hjelpe verden. Viktige endringer har ofte startet med at noen få ukjente snakker sammen, skriver Margaret J. Wheatley.

For et par år siden leste jeg om en buddhistisk veileder og hans oppmuntring til dem som var fortvilt over verdens tilstand. Rådet hans var enkelt og klokt: «Det er vår tur til å hjelpe verden.» Jeg er spesielt glad i dette utsagnet fordi det påminner oss om andre tider og andre folk som har vært villige til å skape endringer der det har vært nødvendig. Gjennom hele menneskehetens historie, uansett hvor fryktelig den har vært, har det alltid vært noen som har vært villige til å gjøre det de kunne for å skape positive endringer. Noen lyktes, andre ikke. Når vi fortviler over vår egen tid, gjør det godt å huske at vi står på svært sterke skuldrer som går langt tilbake i historien.

Takket være arbeidet mitt med folk fra mange ulike kulturer, definerer jeg lederskap annerledes enn de fleste andre. En leder er enhver som er villig til å hjelpe, enhver som legger merke til noe som må endres og som tar det første skritt i retning av å påvirke situasjonen. Det kan være en mor som blander seg inn i hvordan barnets skolehverdag er, en landsby som jobber for å få rent vann, en ansatt som nekter å godta at noen på arbeidsplassen behandles dårlig eller en privatperson som får med seg naboene for å stoppe en lokal forurenser.

Selv store og berømte endringer begynner på denne måten, med handlingene til noen få mennesker, noen venner som begynner å snakke sammen. Det gjelder også slike tiltak som blir hedret med Nobels fredspris. Wangari Maathai var biologiprofessor ved Universitetet i Nairobi. På et møte med andre kenyanske kvinner ble hun klar over at det fruktbare og skogkledde landskapet hun kjente fra sin ungdom, var ødelagt. Alle trærne var hugd ned for å anlegge kaffe- og teplantasjer. Kvinnene i området måtte nå gå mange kilometer for å finne ved, og vannet var blitt forurenset av kjemikalier og avrenning fra plantasjene. Hun visste at løsningen på disse kvinnenes problemer var å plante trær slik at området ble skogkledd igjen. Hun og et par andre kvinner bestemte seg derfor for å gå i gang med plantingen umiddelbart. De dro til en stor park i Nairobi og plantet sju trær. Fem av disse døde imidlertid. Men de ga ikke opp.

Etter hvert ble de drevne treplantere. Andre landsbyboere merket seg hva de holdt på med, og over tid vokste det frem et stort nettverk av landsbyer engasjert i treplanting. I løpet av mindre enn 30 år var det vokst frem over 30 millioner trær i 600 lokalsamfunn fordelt på 20 land. Landsbyene fikk nå rent vann, skygge og ved, bedret helse og mer robuste lokalsamfunn. Hva hadde skjedd dersom de hadde gitt opp etter at de første fem trærne døde? Hva hvis de hadde overlatt til regjeringen eller FN å plante trær?

Og likevel, hvordan er det mulig å gå fra to trær til tretti millioner trær på under 30 år? Eller – på bare noen uker – å gå fra kun et dusin menn til ni millioner mennesker som opptrådte som en samlet enhet, slik tilfellet var med Solidaritet i Polen? Denne eksplosive veksten er en av fordelene med å leve i et nettverk av forbindelser. Hvis saken er meningsfull, lytter folk, innser verdien og begynner å snakke med andre. Slikt engasjement brer seg som ild i tørt gress gjennom nettverkene og lokalsamfunnene våre. Plutselig har vi nådd ut til millioner av mennesker og skapt forandring i stor skala. Og det er alltid sant at disse kraftfulle forandringene begynner med at bare en håndfull mennesker bestemmer seg for å hjelpe.

Teksten er hentet fra boken «Å møte hverandre» av Margaret J. Wheatley.