Det tause språket

Vi kan ikke tenke en eneste tanke uten at det skjer noe fysisk i kroppen vår. Åse Dragland skriver om kroppsspråket.  

Som ape og primater kommuniserte vi med hverandre lenge før ordene fantes, og at språket er sofistikert, skjønner vi når vi leser historien. Her klarte forfedrene våre å drepe mammuter som var tretti ganger tyngre og kraftigere enn dem selv, bare ved hjelp av lange stokker med en stein festet i enden. Det må ha krevd utmerket kommunikasjon.

Hver gang vi er sammen med andre, settes den kroppslige kommunikasjonen i gang. Vi kan ikke tenke en eneste tanke uten at det også skjer noe fysisk i kroppen vår. Hjernecellene som sender signaler til hverandre, påvirker samtidig det autonome nervesystemet og utskillingen av hormoner. Og dette styrer igjen pusten, størrelsen på pupillene, svetting, rødming og så videre.

Kommunikasjonseksperten Mario Pei har beregnet at mennesker kan prestere opptil 700 000 ulike fysiske tegn. Forskeren M.H. Krout har påvist 5000 forskjellige håndgester, og G.W. Hewes som har forsket på kinetikk, har listet opp 1000 ulike kroppsstillinger med tilhørende gester.

Noen ganger blir språket veldig tydelig: Overraskelse får munnen vår til å åpne seg og utvider øynene. Reaksjonene kan være så små at de er usynlige for folk flest. Men for et øvet øye er de alltid der, og når følelser og problemer vokser over hodet på oss, og ordene ikke strekker til, blir dette språket særlig tydelig.

Det fortelles at dronningen av England har lagt seg til spesielle ikke-verbale signaler som er budskap til dem som er i hennes følge. Hun bruker for eksempel vesken til å sende omtrent 20 ulike signaler til staben sin. Å flytte vesken fra høyre til venstre arm, skal være et signal til livvaktene om at hun vil reddes ut av en eller annen uønsket situasjon.

Det tause språket følger oss hele livet – ved siden av talespråket. Vi velger selv når vi vil snakke, hva vi vil si og når vi vil holde munn. Kroppen vår, derimot, snakker hele tiden. De fleste vanligste gestene våre regnes som universelle – som å smile, rynke pannen, nikke og riste på hodet, trekke på skuldrene, true med knyttneven (sinne) og vri hendene (engstelse).

Å flekke tenner og spile ut neseborene er primitive signaler. De ble brukt av primater, og vi benytter dem fortsatt i angrepssituasjoner. De utspilte neseborene gir økt oksygentilførsel i en kropp som forbereder seg på kamp. Å rynke pannen eller skule signaliserer sinne.

Å riste på hodet for å signalisere et nei, er også gjengs og ser ut til å læres på spedbarnstadiet. Når barnet som ligger ved brystet og dier er mett, vrir det hodet fra side til side for å unngå morsbrystet, og når barnet blir større, gjør det samme gesten for å slippe skjeen med mer mat.

Forskere som Paul Ekman og Wallace Friesen som har studert ansiktsuttrykk i svært forskjellige kulturer, fant at hver kultur viser følelser med de samme basisgestene. De konkluderte med at uttrykkene er medfødte og at mønster som kan spores langt tilbake i tid, er de samme som dagens. For eksempel reagerer spedbarn på en bitter smak med å senke øyenbrynene, smalne øynene og stikke ut tungen.

Les mer om boken «Kroppen snakker», som teksten er hentet fra.