Verdens beste lærer?

I min oppvekst var skolegangen sånn jeg husker det en ganske grå og kjedelig affære. Det var langt mellom de dedikerte lærerne som kunne fargelegge pedagogikken eller la sin indre sol varme opp en frossen barnesjel. Ikke var det vel særlig kultur for at barn skulle underholdes eller bli sett i alt for stor grad heller, på det rurale 70-tallet. Men innimellom skjedde det likevel mirakler.

Mine klasseforstandere var vel dyktige nok de, men altså ingen didaktiske tryllekunstnere. Som elev kan jeg egentlig ikke huske noen å ha hatt noen særlige humørsvingninger. På 70-tallet var det heller ikke så mye rom for den slags. For mange eller for sterke følelser var farlig. 

Men det fantes en skikkelig dyktig lærer på barneskolen. Og en gang hadde det skjedd et mirakel: Han skulle være vikar! Jeg husker ikke så mye av timen, annet enn at han ville lese en historie for oss til slutt. Og han leverte varene så det holdt: Historien i seg selv var bra, men det mest fantastiske var gjennomføringen. Han gjorde til stemmen på en morsom måte, ropte høyt og levde seg inn i historien på en for oss helt ukonvensjonell måte. Vi lo, både fordi det var gøy, men også fordi vi ville le. Det hadde bygget seg opp over flere år, denne trangen til å bare le og le. Jeg husket at jeg tok meg selv i det, å le høyt sammen med alle de andre i klassen. Det hadde virket så uoppnåelig så lenge, og nå bare gjorde vi det. Sånt skulle jo egentlig ikke være mulig.

 Vi fikk bare en time med ham, men den ble stående som en bauta i skolegangen. Og for oss var han den store helten på skolen i ettertid. 

Resten av barneskolen og ungdomsskolen var husmannskost på lærerfronten. Næringsrikt men kjedelig. Videregående var vel jevnt høyere nivå, men fremdeles på det jevne. Det var først på universitetsnivå det skulle bli bedre. 

Det vil si; gjennomsnittsnivået var nok høyere. Men de svakeste der var ubehjelpelige – mens de beste var virkelig gode. En av disse, den jeg kanskje vil si var den dyktigste av de alle, var også den som nok færrest ville ha plukket ut som en god lærer når det gjelder førsteinntrykk. Men kanskje den første hvis det handlet om å plukke ut en småkjeltring eller en lurvete vinningskriminell. For her var det en fyr som var godt under middels opptatt av eget utseende, både når det gjaldt klesvalg og personlig hygiene. Han var nok rimelig lemfeldig med sitt alkoholkonsum, og var tilsynelatende lite menneskeorientert. 

Jeg hadde ham i et rent teoretisk matematikkfag, der pensum var matematiske bevis. Jeg og en kompis mente likevel det hørtes ganske kult ut å ta det, kanskje fordi vi ville bevise at det faktisk gikk an å ta et slikt fag selv om man ikke hadde et særlig hverken akademisk eller matematisk talent.

Etter hvert som faget skred fram, var det noen ting som viste seg ganske tydelig: Det var for det første ikke bare litt vanskelig, dette faget. Dernest var foreleseren vår svært dyktig. Han tok ikke med seg noe inn til timen, men satte opp bevisene og forklaringene etter hukommelsen. I tillegg virket han ganske skjerpet, så han klarte tydeligvis å holde alkoholkonsumet på et akseptabelt nivå. Og han hadde et helt vilt engasjement. Ikke på matematikkens vegne nødvendigvis, men på hvor viktig det var for ham at vi skjønte det han gikk gjennom. Han kunne gjenta, gjenta og gjenta og si at han ville ikke gi seg før nettopp du forstod det. 

Slik fortsatte han hele semesteret, og han gikk inn til hver time med samme glød, samme energi og samme resolutte fasthet. I det timen startet endret han personlighet og ble glødende inspirert. Dette var noe vi bare skulle klare, alle sammen. Et resultat av dette var at vi jobba mye hardere med dette faget enn med noen andre fag. Det ga resultater, men mye av dette skyldes utvilsomt den jobben han gjorde. 

Du var dømt til å bli motivert til å jobbe i det rommet. Selv om stoffet var mer kjedelig enn man kunne forestille seg, og enda mye vanskeligere enn noe man hadde vært borti før. Etter det semesteret likte jeg faktisk matte for første gang i mitt liv – sånn på ordentlig.

Og det at jeg selv ble mattelærer må han ta mye av skylden for.