Marianne pleide å ha mye energi, men det endret seg da bedriften hun jobbet i flyttet til et nytt lokale, skriver Torill Larsen.

Marianne er 37 år og jobber som prosjektleder i en stor bedrift i Oslo. Avdelingen hennes har ansvar for å utvikle IT-løsninger for kunder. Marianne bor noen mil utenfor hovedstaden og har samboer og to barn som går i barneskole og barnehage.

Med god logistikk, struktur og samarbeid på hjemmebane har det likevel alltid vært uproblematisk for henne å ta en tidlig buss inn til arbeidsplassen i sentrum og å rekke hjem i tide til å hente i barnehagen. I alle år har Marianne vært en stabil medarbeider med stor arbeidsglede, mye energi og høyt arbeidsnærvær.

Men for et år siden ble firmaet som Marianne hadde jobbet for i 15 år, kjøpt opp av en internasjonal bedrift, og to virksomheter ble slått sammen til én. Behovet for effektivisering og kostnadsbesparelser førte til en nedbemanningsprosess.

Marianne var heldig og fikk beholde jobben sin, i motsetning til mange medarbeidere med kortere ansiennitet. Men før det ble avgjort at Marianne kunne beholde jobben, hersket det stor usikkerhet i omstillingsprosessen, og uvissheten førte til mye indre stress for henne.

Den forandringen som fikk de største praktiske konsekvensene for Marianne, var at arbeidsgiver flyttet inn i nye lokaler på motsatt side av byen fra der hun bor. Det betyr at hun må bytte buss i sentrum, og at hun nå bruker nesten en halv time mer hver vei på å reise til og fra jobben.

Det merkes at den dyrebare fritiden blir spist litt opp av reising, og rutinene i hverdagen glir ikke like knirkefritt. Marianne har en stund kjent at det begynner å røyne på. Hun blir fortere sliten og tar stadig seg selv i å bli oppfarende og irritert på samboeren og barna. Den dårlige samvittigheten hun får etterpå, skaper enda mer stress i henne.

En annen endring som påvirker arbeidshverdagen til Marianne i stor grad, er selve de fysiske omgivelsene på arbeidsplassen. Mens hun tidligere hadde eget kontor med grønne planter, sin egen store tekopp i keramikk og fotografier av familien, er Marianne nå henvist til et åpent landskap med såkalt «free seating» og «clean desk».

Dette innebærer at ingen har faste kontorplasser, selv ikke medarbeidere som er avhengig av mer utstyr enn en enkelt PC, og heller ikke ledelsen. Følgelig har ikke personlige eiendeler noe å gjøre på kontoret, skrivebordet må ryddes hver gang de forlater plassen for å gå i et møte, og hver medarbeider har et knøttlite skap til å låse inn datautstyr og det de måtte ha av personlige ting, når arbeidsdagen er slutt.

Det verste synes Marianne er at bedriften har spekulert i at det alltid er noen medarbeidere som er borte fra jobb, og derfor finnes det ikke nok plasser til alle på en gang. Mange arbeidstakere tilbringer dessuten store deler av arbeidstiden i møter, og i den tiden trenger ikke kontorplassen å stå ubrukt.

Men det skaper et press for å sikre seg en plass, og Marianne skulle helst ha sett at prosjektgruppen hadde sittet samlet for lettere å kunne utveksle noen ord uten at hun nødvendigvis måtte innkalle til et møte. Det hender de får det til, men som oftest er det vanskelig å finne plass til alle i gruppen på ett sted i kontorlandskapet.

Hele bedriften er papirfri, noe Marianne for så vidt synes er et miljømessig godt tiltak. Men omgivelsene har et kaldt og effektivt preg, noe hun ikke er sikker på er så effektivt når det kommer til stykket. Hva med trivsel og arbeidsmiljø? tenker Marianne og lurer på om hun takler denne kjølige, upersonlige stilen i lengden.

Siden hun ble «offer» for en sammenslåing, har hun ikke selv valgt denne arbeidsplassen. Marianne følger med i arbeidsmarkedet, men det er ikke lett å skaffe seg en ny jobb. Dessuten har hun et langvarig kollegaforhold til mange i avdelingen som hun ikke så lett gir slipp på.

Les mer om Marianne og andre som ble utbrent i boken «Tatt av jobben».

Aktuelle podkastepisoder:

Featured