Åndelig praksis handler ikke om tro

En rekke religiøse skikker er beviselig gunstige for folks helse og livskvalitet. Men du må ikke være religiøs for å dra nytte av dem, skriver Rupert Sheldrake i boken «Vitenskap og åndelig praksis». 

Rupert Sheldrake (foto: Hanna-Katrina Jedrosz)

Når folk forlater sine forfedres religion, legger de bort de fleste skikkene som religiøse mennesker tar for gitt, for eksempel:

- Å fremføre takksigelser, som fellesskap og som familie

- Å være en del av et fellesskap som synger sammen

- Å akseptere døden som en overgang, ikke slutten

- Å vise respekt for forfedrene

- Å delta i ritualer som gir en følelse av kollektiv identitet og kontinuitet

- Å bli oppfordret til å hjelpe andre

- Å være en del av en større fortelling som bidrar til å gi mening til individuelle liv

- Å kjenne en forbindelse til en åndelig virkelighet hinsides tid og rom

Hva er virkningene av paradigmeskiftet fra en religiøs til en ikke-religiøs måte å leve på? Ved å forlate religionen og praksisene som følger med den, blir menneskenes liv ganske visst frigjort fra restriksjoner.

Ateisme er en skjærsild. Den brenner opp religiøst hykleri, korrupsjon, latskap og forstillelse. Men dens brent-jord-taktikk kan etterlate mange mennesker i en tilstand av åndelig sult, tørst og isolasjon.

Generelt gjør religiøse og åndelige praksiser folk gladere, friskere og mindre deprimert. Omvendt fører det å ikke ha disse praksisene til at folk blir mer ulykkelige, mindre sunne og mer deprimert. Noen ateister innser dette problemet.

Det er grunnen til at livssynshumanister lærer opp og bemyndiger representanter til å forrette sekulære navnefester, vielser og gravferder. Det er grunnen til at The Sunday Assembly tilbyr ukentlige muligheter til å synge i grupper.

Det er grunnen til at Sam Harris og sekulære buddhister anbefaler meditasjon. Fordelen med de fleste former for åndelig praksis er nettopp at de handler om praksis, ikke om tro. De er derfor tilgjengelige for både religiøse og ikke-religiøse mennesker.

Åndelig praksis tar oss bort fra våre umiddelbare anliggender. De fører oss hinsides det hverdagslige, til dypere former for tilknytning. Ikke alle praksiser virker like godt for alle, og vi må alle gjøre våre egne valg blant dem.

For mennesker som følger en religion, er mange av disse praksisene allerede en del av livet deres. Men ofte blir virkningen av dem sløvet på grunn av at de er så kjente. Ved å se på disse praksisene med nye øyne kan de få ny kraft.

Alle religiøse retninger har sitt eget utvalg av åndelige praksiser og vektlegger noen mer enn andre. Derfor er noen av dem uvante for mennesker som allerede er tilhengere av en religiøs retning.

For eksempel er mange protestantiske kristne uvant med å reise på pilegrimsreise. Likedan er kontemplativ bønn og andre former for kristen meditasjon velkjent blant munker og nonner, men mindre kjent blant lekfolk, som ofte har gevinst av å oppdage dem.

Naturvitenskapene har avdekket et univers som er langt større, eldre og merkeligere enn noen noensinne hadde forestilt seg. De har utforsket en verden av svært store og svært små ting som forfedrene våre ikke ante noe om. Problemet er at vitenskapen gir oss enorme mengder av informasjon, men den er uten personlig eller åndelig mening.

Tradisjonelle åndelige forbindelser med den mer-enn-menneskelige verden fant mening og betydning overalt, men visste ingenting om disse nylige oppdagelsene innen vitenskapen. Å forene de to tilnærmingene er en enestående moderne utfordring.

Åndelig praksis kan gjøre livet vårt rikere og gi oss en sterkere opplevelse av å være knyttet til hverandre, og til liv og bevissthet bortenfor det menneskelige nivået. Disse praksisene kan hjelpe oss å ta imot noen av de mange gavene vi er blitt gitt, og være takknemlige for dem. Jo mer vi setter pris på det vi har fått, desto mer blir vi motivert til å gi.

Les mer om boken «Vitenskap og åndelig praksis», hvor Rupert Sheldrake går i dybden på syv åndelige praksisformer.