Vitenskapen som mente at verden var mekanisk

En del av det som gjør at vi kan behandle dyr og natur på den måten vi gjør i vårt samfunn, handler om at vitenskapen har inntatt et mekanistisk verdenssyn. Istedenfor å se verden som en organisk helhet, har vi, i våre forsøk på å forstå den, redusert den ned til mekaniske deler vi kan studere hver for seg.

Men dette, som så mye annet i vårt tankegods, har ikke blitt til av seg selv. Bak tanken om verden som mekanisme ligger innflytelsesrike individers mer eller mindre eksentriske ideer. Descartes teori er en av dem, og man behøver ikke se så godt etter før man ser at hans tankegods fortsatt er i spill i vårt samfunn i dag.

I dag deler vi et utdrag fra Sheldrakes Vitenskapens vrangforestillinger:

Visjonen om en mekanisk natur utviklet seg midt oppi de ødeleggende religionskrigene som herjet Europa på syttenhundretallet. Matematisk fysikk var forlokkende også fordi den syntes å være noe som kunne overskride sekteriske konflikter og istedet åpenbare evige sannheter. Den mekanistiske vitenskapens pionerer mente å kunne forstå forholdet mellom Gud og naturen på nye måter, hvor mennesket kunne få tilgang til en guddommelig matematisk allvitenhet og overskride gamle begrensringer nedfelt i sinn og kropp. Som Galileo sa det:

Når Gud frembringer verden, frembringer han en gjennomført matematisk struktur som adlyder tallenes, geometriens og de kvantitative funksjoners lover. Naturen er et legemliggjort matematisk system.

Men det var et betydelig problem. Mesteparten av vår erfarte virkelighet er ikke matematisk. Vi smaker mat, føler oss sinte, nyter blomsters skjønnhet, ler av vitser. For å kunne fastslå matematikkens forrang måtte Galileo og hans etterfølgere skjelne mellom det de kalte “primære kvaliteter” som kunne beskrives matematisk, slik som bevegelse, tyngde og størrelse, og “sekundære kvaliteter” slik som farge og lukt, som var subjektive. Utgangspunktet var at den virkelige verden var objektiv, kvantitativ og matematisk. Den personlige opplevelsen i livets verden var subjektivt, gjenstand for illusjoner og tankespinn, et område utenfor vitenskapens sfære.

René Descartes (1596-1650) var den fremste talsmannen for en mekanisk eller mekanistisk naturfilosofi. Den kom først til ham i en visjon 10. november 1619 da han ble “fylt av entusiasme og oppdaget grunnlaget for en vidunderlig vitenskap”. Han så hele universet som et matematisk system og forestilte seg etter hvert enorme virvler av subtil materie – eteren, som førte planetene rundt i sine baner.

Descartes tok den mekaniske metaforen adskillig lenger enn Kepler og Galileo ved at han trakk den inn i livets domene. Han var fascinert av sin tids intrikate maskineri, så som klokker, vevstoler og pumper. Da han var ung, tegnet han mekaniske modeller for å simulere dyrs aktivitet, som for eksempel en fasan som jages av en spaniel. På samme måte som Kepler, som projiserte bilder av menneskelaget maskineri over på kosmos, overførte Descartes det mekaniske bildet på dyr. For dyr var også urverk. Aktiviteter som hundens hjerteslag, fordøyelse og åndedrett var programmerte mekanismer. De samme prinsippene kunne anvendes på menneskekroppen.

Descartes skar opp levende hunder for å studere hjertet og beskrev sine iakttagelser som om leserne skulle gjenta dem: “Hvis du skjærer av den spisse enden av hjertet på en levende hund, og stikker fingeren inn i et av hulrommene, kan du kjenne hvordan hjertet presser mot fingeren hver gang det kortes inn og hvordan presset slutter hver gang hjertet forlenges.”

Han fulgte opp sin argumentasjon med et tankeeksperiment: Først forestilte han seg menneskelagde automatiske innretninger som imiterte dyrs bevegelser, hvorpå han hevdet at hvis de var godt nok laget, ville de ikke kunne skjelnes fra virkelige dyr.

Hvis en slik maskin hadde organer og utvendig form som en ape eller et annet dyr som mangler fornuft, ville vi ikke kunne vite noe om at de ikke på alle måter hadde den samme natur som disse dyr.

Med denne typen argumentasjon la Descartes grunnlaget for en mekanistisk biologi og en mekanistisk medisin som fortsatt er den rettroende. Maskinteorien om livet ble imidlertid ikke fullt så lett godtatt i det syttende og attende århundre som maskinteorien om universet. Særlig i England ble tanken om maskindyr betraktet som eksentrisk. Descartes’ doktrine syntes å berettige grusomhet overfor dyr, inkludert viviseksjon, og det ble sagt at man kunne teste tilhengerne hans ved å be dem sparke til hundene sine.

Filosofen Daniel Dennett oppsummerte det slik: “Descartes … hevdet at dyr faktisk var sinnrike maskiner … Det var bare våre ikke-mekaniske, ikke-fysiske skinn som gjorde menneskelige vesener (og bare menneskelige vesener) intelligente og bevisste. Dette var faktisk et ganske subtilt synspunkt som zoologer uten videre ville forsvare i dag, med det var for revolusjonært for Descartes’ samtidige.”

Vi er blitt så vant til maskinteorien om livet at det er vanskelig å forestille seg hvilket radikalt brudd Descartes forårsaket. Det rådende synet som datiden tok for gitt, var at levende organismer var besjelede vesener med egen sjel. Sjelen ga organismen formål og kraft til selvorganisering. Fra middelalderen og like opp til det syttende århundre fulgte universitetene i Europa den greske filosofen Aristoteles og hans førende kristne fortolker Thomas Aquinas (1225-74) når det gjaldt teori og undervisning om livet. For disse var materien i en plante eller et dyr dannet av organismens sjel. For Aquinas var sjelen kroppens form. Sjelen handlet som en usynlig form som påvirket planten eller dyret etter som de vokste, og trakk disse i retning av deres endelige og modne form.

Dyrs og planters sjeler var naturlige, ikke overnaturlige. I følge klassisk gresk og middelaldersk filosofi, og i William Gilberts magnetismeteori, hadde også magneter sjel. Sjelen inni dem og rundt dem ga magnetene krefter for tiltrekning og frastøtning. Når en magnet ble varmet opp og mistet disse egenskapene, var det som om sjelen hadde forlatt den, på samme måte som sjelen forlot et dyr når det døde. På de fleste områder er det nå felt som har erstattet sjelen i klassisk og middelaldersk filosofi.

Før den mekanistiske revolusjonen var det tre forklaringsnivåer: kropp, sjel og ånd. Kropp og sjel var en del av naturen. Ånden var ikke-materiell, men i konstant utveksling med kroppslige vesener via sjelen. Ifølge kristen teologi var den menneskelige ånd, eller “rasjonelle sjel”, potensielt åpen for Gud.

Etter den mekanistiske revolusjon var det bare to forklaringsnivåer: kropp og ånd. Ved å fjerne sjelen fra naturen var tre nivåer redusert til to. Sjelens avgang skilte også menneskene fra alle andre dyr, som nå ble ubesjelede maskiner. Menneskets “rasjonelle sjel” ble som et immaterielt spøkelse i kroppens maskineri.

Hvordan stod så den rasjonelle sjelen i forbindelse med hjernen? Descartes forestilte seg at de var forbundet gjennom pinealkjertelen. Han tenkte på sjelen som en liten mann inni pinealkjertelen som kontrollerte innretninger. Han sammenlignet nervene med vannledninger, hulrommene i hjernen med lagringskummer, musklene med mekaniske fjær og pusten med urets bevegelser. Kroppens organer var omtrent som de automatiske anleggene i syttenhundretallets vannrike hager, og den immaterielle lille mannen fungerte som fontenemester:

Eksterne objekter som ved sin blotte eksistens stimulerer [kroppens] sanseorganer … er som besøkende til grottene rundt disse fontenene og uforvarende setter i gang de bevegelser som fremtrer for deres øyne. For de kan ikke komme inn uten å tråkke på bestemte fliser som er arrangert slik at hvis de for eksempel nærmer seg en badende Diana, vil de sørge for at hun gjemmer seg i sivet. Endelig, når en rasjonell sjel er til stede i denne maskinen, vil den ha sitt hovedsete i hjernen og holde til der i likhet med en fontenemester som må holde seg til kummene hvor fontenes ledninger sender vannet tilbake hvis han på noen måte ønsker å frembringe, stanse eller forandre deres bevegelser.

Siste ledd i denne mekanistiske revolusjonen var å redusere to forklaringsnivåer til ett. Istedet for dualiteten materie og sinn, blir det bare materie. Dette er materialitens doktrine, som kom til å dominere vitenskapelig tenkning i annen halvdel av det nittende århundre. 

 Du kan lese mer om vårt mekanistiske verdensbilde og vitenskapens fundament i boken Vitenskapens vrangforestillinger, av Rupert Sheldrake.