Ville du likt å lære i andres tempo?

Hvorfor skal jevngamle skoleelever lære det samme — samtidig?

På midten av 1990-tallet troppet Joakim opp til sin første skoledag. Nedturen kom snart og uventet. Han måtte lære bokstavene sammen med de andre i klassen. At han allerede leste flytende, betydde ingenting. Han hadde lært seg å lese til feil tidspunkt.

Han kunne slett ikke alt om skriftspråket. Både S og R kunne han finne på å skrive speilvendt. Løkkeskrift kunne han ikke i det hele tatt. Det var nok av ting han kunne jobbet med. Men lærerne overvurderte sjelsevnene hans. Han ba ikke om et møte for å diskutere løsninger på situasjonen. Han var knapt sju år. Han tenkte bare at på skolen, der var han verdiløs.

På vitnemålet hans fra videregående skole står det null dager fravær. Det er ikke helt sant: Han møtte ikke opp til en eneste time. Men noen få dager på slutten av hvert halvår syklet han til det tradisjonsrike landsgymnaset. Han tok hele videregående som privatist. Som tolvåring hadde han den første av vel tjue eksamener. Faget var historie, karakteren ble seks og sensor var begeistret. Da hadde han allerede lagt bak seg tunge depresjoner.

Skolen ville presse ham inn i en form. Han passet ikke inn. Heldigvis fikk han være hjemme. Der kunne han lære det han ville. Og læring var det beste han visste. På internett diskuterte han med folk i alle aldre. Ett nettsamfunn presenterte seg slik:

«Velkommen! Du er nå kommet til Norges største nettside og møteplass for gitarister på alle nivåer, i alle aldre. Denne siden har en del gitar-relaterte guider og artikler vi håper du finner interessante. Vi håper også du tar en tur innom forumet vårt for å dele erfaringer og diskutere. Her er du velkommen enten du er nybegynner eller proff.»

Merk deg ordene: alle nivåer, alle aldre, dele erfaringer, diskutere, velkommen. Dette er typisk for de tusenvis av nettsamfunn som danner læringswebben. Eneste opptakskrav er interesse og vanlig folkeskikk. Her kan personer med felles interesser møtes – uansett hva de ellers har til felles.

På nett finner du læringsfellesskap og profesjonelle lærere, skreddersydd etter behov og interesser. På Khan Academy blir du undervist og får oppgaver på ditt eget nivå. Du får poeng og kommer videre, omtrent som i et dataspill. Nettstedet er særlig kjent for sin grundige gjennomgang av matematikk. Folk som hatet matte på skolen takker superlærer Salman Khan for hans gode forelesninger. I videoer bruker han musepekeren som kritt og tegneprogrammet som tavle. Han begynte i det små, og nå får han støtte fra Google og Bill Gates.

For politikere og skolefolk flest er teknologiutviklingen bare en krusning i hverdagen. Det er ikke en inspirasjon til å tenke gjennom hele skolesystemet fra bunnen. Politikerne synes mest opptatt av om skolen skal være offentlig eller privat (med offentlig finansiering og styring).

Våren 2007 skulle Joakim ta sine siste eksamener på videregående. Han nøyde seg ikke med å lese pensum. På biblioteket fant han boken «Det skoleløse samfunn» av Ivan Illich. Skolen får elevene til å forveksle undervisning med læring, skolegang med utdanning og vitnemål med kompetanse, tordnet Illich. Skolen tvinger elever til å øve på ting de ikke ser meningen med!

Dette ble skrevet på 1970-tallet. Samtidig, i Norge, spurte professor Nils Christie: Hva om skolen ikke fantes? Vel, den stenger jo av og til. Det er ferier og streiker. Da ser vi hvilket behov skolen først og fremst dekker: å gi barna et sted å være. Hvor skulle de ellers gjort av seg på dagtid? De må oppbevares til de har lært nok til å klare seg selv. Men ikke alle kommer så langt. I våre dager dropper én av fem elever ut av videregående.

Joakim sluttet ikke på skolen for å droppe ut, men for å komme videre. Skolen holdt ham tilbake. Det er mange grunner til at elever ikke passer inn. De kan være for smarte eller for dumme, for aktive eller for interessert i feil fag til feil tidspunkt. Mange ante ikke at noe var feil med dem før de begynte på skolen. Mange elsket å lære, fordi de fikk lære i sitt eget tempo. Ingen foreldre vil prøve å lære barnet gangetabellen før det kan tallene. På skolen risikerer du å måtte lære prosentregning før du har forstått brøkregning.

Tenk om alle elever fikk nye oppgaver idet de mestret de forrige. Ikke for tidlig, og ikke for sent. Alle ville få rimelig gode karakterer, selv om noen ville bruke lengre tid enn andre. Noen ville mestre mer avansert kunnskap enn andre, akkurat som i dag. Men vi ville unngå at noen falt av lasset underveis. Ingen ville forstå mindre og mindre fordi det var lenger og lenger siden de lærte noe tidsnok. Ingen ville kjede seg fordi de aldri fikk nye utfordringer.

På skolen er læringen lagt opp etter kalenderen, ikke etter barnas evner og interesser. Det fins unntak, og dem vil vi gjerne høre mer om. Men hvorfor er ikke mestring i eget tempo en generell regel? Det burde vært skolens første bud, viktigere enn at barn på samme alder skal lære det samme.