Når karakterer blir viktigere enn læring

David McCullough Jr. har vært lærer siden 1986. Han synes karakterer er blitt for dominerende i skolen. De forteller ikke alltid hvor dyktig du er. Ulike lærere bedømmer det samme ulikt. Her følger et utdrag fra hans bok Du er ikke unik.  

Alle vet at karakterer er en tåkete, subjektiv og glidende størrelse. Har du ikke hørt ryktene om at sekserne henger lavere på den privatskolen du vet? Hva med videregående på et mindre sted hvor lærerne kjenner foreldrene til nesten alle elevene? Hva med fagene du skal ta? Bør en sekser i gym veie like tungt som sekseren i matematikk på tredje trinn? Hva med lærerne?

Alle vet at forskjellige lærere gir forskjellige karakterer på de samme innleveringene. Er det rettferdig at en sekser fra den godhjertede frøken Gruppeklem skal ha samme verdi som en hardt tilkjempet sekser fra den beryktede herr Knusesen? Enkelte gir etter for presset fra gråtende, smiskende og/eller aggressive og/eller sykofantiske foreldre, mens andre står på sitt, samme hva.Dette er noe alle vet.

Det kommer derfor ikke som noen overraskelse at de mer listige elevene legger mye strategi og snedig feltarbeid ned i utvelgelsen av fag for å oppnå best mulig karaktersnitt. Ethvert fag som ungdommen mistenker kan by på utfordringer, velges automatisk bort. Innholdet i faget blir underordnet. Når en sekser i et lett fag teller mer enn en femmer i et vanskelig, sier det seg selv. Og læreren i det faget er kjent for å dele ut seksere som om det var godteri til julebukker, mens alle vet at læreren i det andre faget er en gammel grinebiter som vokter sekserne som om de var hans egen pensjon (som er like rundt hjørnet).

Så du håper at du får «Bare kall meg Bent» Hyggesen i engelsk (Steven sier at han har tatoveringer nedover ryggen av, liksom, kinesiske tegn som betyr indre harmoni eller noe) og ikke lærer Død-ved-Kjedsomhet Gloppen. For Hyggesen, Bent, vil bare at du stoler på chi-en din og går på poesislam og, ikke sant, kommer i kontakt med kjernen i deg selv, og lekser til deg innebærer retting for ham, så kan du ikke bare, liksom, blogge litt om noe to kvelder i uken og ellers ta det lugnt, og dessuten har kona hans akkurat fått en liten en, som han vil fortelle dere om i sånn cirka femten minutter hver time. Jeg tuller ikke. En halvtime hvis dere later som dere er interesserte.Sånn er det.Konkurransepoengene du til sist ender opp med, det du har å vise til når kruttrøyken har lagt seg, er det eneste som teller. Hva nøyaktig dette snittet sier om deg som student, som menneske, som en som elsker å lære, et blomstrende intellekt, er heller uklart. De tingene er og har alltid vært opp til deg. Hvor dyktig du egentlig er forblir for det meste teoretisk. Hva du egentlig er, eller ikke er, i stand til å få til av ting du virkelig bryr deg om, forblir i all hovedsak uprøvd.