Vil du bli med å reparere virkeligheten?

Redselen for å mislykkes er helt vanlig og forståelig. Men vi lider også av en redsel for å lykkes. Det er en redsel for å oppnå vårt fulle potensial, for det ansvar og de forpliktelser dette medfører, skriver Gary Lachman.Her følger et utdrag fra hans bok «Ansvaret».

Det krever noe av oss å være fullt ut menneske. Hvis vi forblir «bare et menneske», slik mange av oss foretrekker, så forventes det heller ikke mye av oss. Vi lever i et samfunn som stort sett fremmer det «bare menneskelige». Vår livsverden gir ikke næring til det som er nødvendig for å oppnå vår fulle menneskelighet. Å applaudere eller se vår egen ubetydelighet som en slags dyd, eller å vurdere oss selv som frittflytende bagateller i et meningsløst univers som bare dukket opp, er latskap og feighet som tillater oss å unnslippe vårt ansvar og våre plikter som forvaltere og reparatører av virkeligheten.

På et visst punkt i fortiden ble bevisstheten oppmerksom på sin egen eksistens som adskilt fra verden. Vi kan si at på det tidspunktet «begynte» mennesket sammen med kosmos. Vi kan bare redde planeten – ja, selve kosmos – gjennom å anerkjenne at vi er noe mer enn naturen, noe mer enn dyr, og at vi må ta ansvaret som følger med på alvor.

Psykologen Victor Frankl mente man burde reise en Ansvarsstatue på vestkysten av USA for å balansere Frihetsgudinnen på østkysten. Han mente at friheten står «i fare for å utarte til ren vilkårlighet med mindre den leves ut gjennom ansvar». Vi har frigjort oss fra tidligere tiders eksistensielle bekymringer. En slik frigjøring fører med seg faren for å vulgarisere livet, å gjøre det flatt, grunt og trivielt. Slik mener jeg vår verden er. Postmodernismen ironiserer bort alle spørsmål om mening.

Poeten Kathleen Raine (1908-2003) påpekte: «Nå for tiden har betegnelsen ’menneskelig’ blitt snudd til å bety nettopp det som er minst menneskelig i oss, våre kroppslige lyster … og alt som tilhører naturmennesket.»I dag kan man si omtrent hva som helst av negativ art om mennesket, og bli hedret som en dyp tenker. Jeg er enig i at vi står foran enorme utfordringer, og at vi selv er ansvarlige for mange av verdens kriser. Men å kaste vår menneskelighet ut med badevannet er ikke den beste fremgangsmåten.

Vår oppgave er å virkeliggjøre verdier, mente Victor Frankl. Han er opphavsmann til logoterapi, en type eksistensiell og humanistisk psykologi som anser mening – ikke sex, makt eller selvtillit – for å være den «primære drivkraft i mennesket». I 1942 ble han sendt i konsentrasjonsleir. Kona døde i Bergen-Belsen og foreldrene ble myrdet i gasskamrene i Auschwitz, hvor også broren døde. Selv ble han satt fri i 1945. Han erfarte at de av hans medfanger som hadde en følelse av mening og at det fantes et mål i fremtiden, hadde større sjanse for å overleve. Dette var også direkte relatert til deres fysiske helse.Det handler om å se verden som et sted hvor formål, mål og mening er verdt å forfølge, og hvor de kan oppnås. Det er det motsatte av det vitenskapelige synet på mennesket som en skramlende robot full av egoistiske gener, eller som et tilfeldig resultat av ruletten i et casino.

Psykologen Abraham Maslow er kjent for sin behovspyramide, der selvrealisering troner øverst. Han mente at mennesker ikke bare var fysiske objekter, stimulus-responderende roboter eller en ansamling av lyster, men frie, skapende vesener med bevissthet, hensikt og formål, og en vilje til å forfølge disse. Hvis du utelot disse evnene og egenskapene, eller aktivt bestred dem – slik behaviorismen gjorde, og mye av vår tids kognitive vitenskap gjør – så kunne du saktens studere mennesker som om de var ting. Men hva det nå enn var du gjorde, så hadde det fint lite med menneskelig psykologi å gjøre.«En verdifri, verdinøytral, verdiunnvikende vitenskapsmodell», sa Maslow, «er fullstendig uegnet for det vitenskapelige studiet av livet». En slik verdifri tilnærming innebærer et ønske om å observere det menneskelige liv som om det var en ting, i likhet med en partikkel eller en kjemisk reaksjon, et uttrykk for fysiske lover og forutsetninger, eller i beste fall et sett av begjær og lyster.

Rudolf Steiner sier i «Goethe’s Theory of Knowledge»: «Når en med et rikt mentalt liv ser tusen ting som er intet for de mentalt fattige, viser dette klart som dagslys at virkelighetens innhold bare reflekterer innholdet i våre sinn». Filosofer og vitenskapsmenn som ønsker å redusere våre sinn til den fysiske verdens innhold, kunne ha godt av å lese denne setningen om igjen. Vi reflekterer ikke en virkelighet som allerede er der. Vi frembringer virkeligheten. Fra virkeligheten mottar vi bare de tomme formene, tingenes nakne fakta, før sinnet fullfører dem.

Jeg tror det finnes en kreativ minoritet i dag, som bestreber seg på å bli «hele mennesker», som leter etter måter å reparere universet på og som prøver å gjøre det de vet er godt. Men de er en stille minoritet. De føler seg mer hjemme i sin indre verden enn i den sosiale verden rundt dem. Deres styrke kommer til uttrykk gjennom deres kreativitet, ikke gjennom å regjere over andre.

Les mer om boken «Ansvaret».