Verdige dyr - verdige mennesker?

Jane Goodall i samtale med Agnete Samdahl, fra Flux Livsfilosofisk magasin #43 2005.

Jane Goodall er verdens fremste sjimpanseforsker. Hun begikk den vitenskapelige synd å sette seg i apenes situasjon, og gi dem navn isteden for nummer. Takket være denne damen vet vi at sjimpanser kan lære av hverandre gjennom kulturell overføring av kunnskap.  

Jane Goodall liker historier. Vi sitter i en ring rundt peisen og forteller om mødre og hvordan de har påvirket våre liv – omtrent 20 mennesker fra hele verden, Nepal, Etiopia, Brasil, Filippinene, Kenya, Mexico, USA, England og Norge. Det er mange sterke historier, om vanskelige valg, kjærlighet og oppofrelse. Jane forteller om hvorfor hun gir så mye ære til moren som trodde så sterkt på å følge hjertet og som sa at alt er mulig hvis man jobber hardt og er motivert. Med utdannelse som sekretær og en mangeårig drøm om å jobbe med dyr i Afrika, reiste Jane som 26-åring til Gombe i Tanzania for å jobbe med sjimpansene der.

Hun gir inntrykk av en forsiktig, men entusiastisk, eldre dame. Innimellom glimter det til i øynene, og vi kan se henne for oss på barrikadene kjempende for sine overbevisninger og sine sjimpanser. Som selvutnevnt sjimpanse-ambassadør begynner hun alltid sine foredrag og møter med en hilsen på sjimpansespråk. Det begynner lavt men stiger til et crescendo. For mange virker det rart, men det er hennes måte å minne oss på at det finnes en verden med individer utenfor vårt menneskesamfunn.

I en alder av 71 år er håret grått og hestehalen sitter lavt i nakken. Elegant kledd med fornuftige sko. Styrken hennes kommer fra en sterk overbevisning, med klippe-tro på et viktig budskap. Hun reiser 300 dager i året og viser ingen tegn til å slakke av på rundeskjemaet. I fjor ble hun utnevnt til Dame of the British Empire for sitt miljø- og naturvernarbeid. Tross æresbevisninger liker hun best å bli kalt Jane.

Med hjerte og hjerne

Arbeidet med sjimpansene i Gombe og konklusjonene hun trakk av det, utfordret en del etablerte ’sannheter’. I vitenskapelige kretser var det opplest og vedtatt at mennesket var det eneste dyr som laget og brukte redskap. Det var faktisk dette som definerte mennesket og skilte det fra alle andre dyr. Jane beviste for første gang at sjimpanser lærer av hverandre – kulturell overføring av kunnskap – og at de både laget seg og gjorde bruk av redskap. I dag vet vi at dette gjelder mange dyrearter, men på den tiden var det en skandaløs påstand. Og det var ikke bare disse observasjonene som skapte bølger.

Jane begikk den vitenskapelige synd å tenke seg inn i dyrenes situasjon. Hun ga dem navn i stedet for nummer og innarbeidet deres antatte følelser og tanker i forskningsresultatet. Med aktiv bruk av intuisjon og logikk – med både hjerte og hjerne – gikk dette på tvers av aksepterte forestillinger om objektivitet. Følelsesmessig engasjement satte objektiviteten i fare! Men hvis sjimpansene er våre nærmeste slektninger, argumenterte Jane, er det vel mest logisk å arbeide ut fra en hypotese om likhetstrekk? Medfølelsen og empatien hun viste, noe hun tildels fremdeles kritiseres for, har bidratt til å forandre hva som er etisk akseptabel  forskning.

Ingen kan tvile på at hun er oppriktig og har en jern-tro på det hun gjør. Når hun forteller historier som har betydd mye for henne, kommer ofte en liten tåre trillende ned kinnet. Organisasjonen som bærer hennes navn, the Jane Goodall Institute, fortsetter den forskningen hun startet for 45 år siden i Gombe National Park. Hun er fremdeles aktivt med. Instituttet støtter i dag miljøbeskyttelse og utviklingsarbeid i Tanzania og Sentral-Afrika. Organisasjonens globale Roots & Shoots program, arbeider med å få unge mennesker til å ”vise respekt og medlidenhet med alt som lever.” Jane er også FN Messenger for Peace – budbringer for fred. Hun tar rollen som fredsbudbringer svært alvorlig, selv om hun stiller seg kritisk til FNs ineffektive byråkrati og mangel på handling. For henne dreier det seg om fred mellom forskjellige raser og kjønn, mellom unge og gamle, mellom mennesker og dyr.

- Hva var forskjellen mellom din og andres måter å studere sjimpansene på?

- Den viktigste forskjellen var nok at jeg ikke var forsker da jeg begynte mine observasjoner. Jeg var utdannet sekretær, og selv om jeg alltid hadde vært lidenskapelig interessert i dyr begynte jeg på min formelle akademiske utdannelse først etter at jeg kom til Gombe. Faktisk tok jeg aldri en bachelor, eller master for den saks skyld, jeg begynte rett på doktorgraden ved Cambridge. Så da jeg begynte å studere sjimpansene, visste jeg ikke at det var vitenskapelig uakseptabelt å tenke på dem som individer eller gi dem navn. For meg var det en selvfølge at de var individer. Siden jeg ikke hadde noe vitenskapelig ‘filter’ mellom meg og sjimpansene så jeg deres oppførsel på en annen måte. Tidlig under mitt opphold ved Gombe satt jeg en dag like ved en elv, nær David Greybeard, en av sjimpansene jeg først ble kjent med. Jeg plukket opp en palmenøtt fra bakken og strakte ut armen for å gi den til ham. Han tok den ikke. Jeg rakte hånden nærmere. Han så på den, så på meg og tok nøtten. Så tok han hånden min med sin egen hånd, fast men forsiktig, som om han ville berolige meg. Mens jeg satt der uten å røre meg, slapp han hånden min og lot nøtten falle i bakken.

Individer

- Det kan ikke regnes som vitenskapelig kunnskap, men jeg trengte ikke ord for å forstå hva han kommuniserte. Det var et magisk øyeblikk, et av mine mest dyrebare minner. Vi er like mye en del av dyreverdenen som de er, og de er fantastiske ambassadører til å hjelpe oss forstå at vi ikke er de eneste skapninger her i verden med følelser.

- Var du noensinne i tvil da du utfordret det etablerte forskermiljøet? Du visste litt om hva du ville møte.

- Kanskje jeg skulle vært mer skremt. Da jeg først fortalte om hvordan sjimpansene brukte redskap ble det skikkelig spetakkel, og det var mange som ikke tok meg alvorlig. Første gang jeg publiserte en artikkel i Nature forandret redaktøren alle referanser til dyrene fra ’hun/han’ til ’det’. Men jeg insisterte på å beholde personlige pronomener. Det var jo individer jeg snakket om, ikke ting. Dette var svært kontroversielt på den tiden, men jeg var overbevist rent logisk om at jeg hadde rett. Da jeg var barn hadde jeg en venn, hunden Rusty, som for lengst hadde lært meg at dyr har egne personligheter, tanker og følelser. Moren min lærte meg hvor viktig det er å stole på egen dømmekraft og overbevisning. Hvis man ikke forsvarer det man tror på, hva har man da igjen?

- Du er kritisk til den vitenskapelige måten å tolke verden på?

- Når man gir dyr et vitenskapelig navn og nummer, tar man bort den magiske og vidunderlig erfaringen han eller hun kan representere. Navnet gjør det kanskje enklere å klassifisere, men også vanskeligere å verdsette mindre målbare aspekter. Tenk for eksempel på en eksistens som insekt, hvor forskjellig fra vår. Eller en eksistens som sjimpanse, hvor lik den må være. Vitenskap og kunnskap er viktige redskap til å forstå ting, men aldri de eneste ledetråder vi bør følge. Det er forferdelig viktig å huske at det faktisk kan øke vår forståelse når vi lærer å tenke og føle samtidig. Tanker og følelser bør jobbe sammen.

Problemet er oss

- Din beslutning om å bli aktivist ble tatt nesten over natten. Hva var det som skjedde?

- I 1986 deltok jeg på en konferanse i Chicago med andre primatforskere fra hele verden. Jeg visste hvor vanskelig det var å beskytte sjimpansene i Gombe der jeg jobbet; stadig mer skog ble felt og områdene tatt i bruk til andre ting. Men jeg visste ikke hvor forferdelig situasjonen var andre steder. Da jeg fant ut hvor ille det stod til, ble det klart at noe måtte gjøres. Jeg elsker skogen. Det var det som fikk meg til å bli aktivist. Afrika er hjem for så mange økosystemer og vidunderlige skapninger, og over alt blir naturområdene ødelagt så altfor raskt. Hovedårsak til problemene er oss i de rike landene. Multinasjonale selskaper dyrker jorden og pengene går til politikere og aksjonærer. Ingenting gjøres for å utbedre fattigdommen i lokale samfunn som er fullstendig avhengige av jorden for sitt levebrød. Selv om de kommersielle aktivitetene ikke nødvendigvis skader miljøet i seg selv, er de avhengige av en infrastruktur som betyr bygging av veier gjennom skogen. Veiene muliggjør organisert jakt og kommersiell handel av eksotisk kjøtt, noe som bokstavelig talt renser skogen for dyr – alt blir drept eller fanget, i områder som tidligere var utilgjengelige. Kjøttet går for det meste til luksusmat for de rike i byene. Det er ikke snakk om jakt for å livnære lokale beboere. Viltdyrkjøtt utgjør den viktigste og mest presserende trussel mot sjimpanser og andre aper. De er i ferd med å bli utryddet. I tillegg fører dette til at lokale samfunn, deres kultur og levemåte, ikke kan overleve. Femten år til, og det vil nesten ikke være ville dyr igjen.

- Hva er du mest opptatt av i ditt arbeid som aktivist?

- Til å begynne med reiste jeg mye rundt, og det ble fullstendig klart at man ikke kan se ting isolert. Det er lett å skylde på de som jakter i skogen, men man kan ikke forstå deres situasjon uten å forstå at de også trenger et levebrød. For å komme fram til virkelige løsninger må vi tenke mer helhetlig. Derfor startet vi programmet TACARE, som arbeider med landsbyene rundt Gombe for å takle økt press på naturområdene. Jordsmonnet rundt Gombe er veldig tynt, men uten jord kan det ikke drives landbruk. Ettersom jordsmonnet minker, kuttes nye skogområder ned for å livnære lokalsamfunnet. Det er en ond sirkel for alle parter. Derfor har TACARE startet et pleie- og utviklingssenter for trær, med frukttrær, trær for brensel og byggemateriale for hus. Vi gir ut informasjonsmateriale og driver opplæring om naturvern og hvorfor trær er så viktige for å begrense tap i jordsmonnet. Vi snakker også om familieplanlegging, HIV og kvinners helse og rettigheter. Alt dette er viktige aspekter vi må håndtere. De unge blir med i Roots & Shoots. Dette er relevant både lokalt og globalt – vi må få til en riktig balanse.

Få øynene opp

- Det er også viktig å huske at det er enkeltindividene som danner det store bildet. Jeg er ofte blitt kritisert for å pleie og redde individuelle sjimpanser vi har plassert i skjermede områder. Tanken er at ressursene kunne vært brukt mer effektivt i dyrenes naturlige habitat. Men hvordan er det mulig å bare gå forbi en babysjimpanse i et bur på et marked når han eller hun så desperat trenger hjelp? Jeg kan ikke lukke øynene, det ville være som å svikte et menneskebarn. En fundamental respekt for individet er forferdelig viktig for meg.

- Du har sterke følelser for sjimpansenes skjebne, men du er også kritisk overfor vårt forhold til dyr generelt.

- Det er riktig at mennesket er unikt som dyreart. Men det samme kan sies om hvert eneste dyreslag på jorden. Vi behandler dyrene grusomt i vårt samfunn. Jeg ble vegetarianer da jeg lærte om intensivt jordbruk og hvilke konsekvenser det har hatt for dyrene. Jeg spiser fremdeles ikke kjøtt. Det er viktig å øke kunnskap og bevissthet om disse tingene. Kanskje det er sant at folk mener det er best ikke å vite, men jeg tror de ville ta andre valg hvis de fikk øynene opp for virkeligheten.

Jeg er også imot forskning på dyr som er bevisste. Sjimpansen er genetisk nesten 99 prosent lik oss. Hjernen er svært lik vår. De kan bli smittet av menneskesykdommer, vi kan til og med gi blod til hverandre. Hvordan har det seg da at vi har definert fullstendig forskjellige etiske forpliktelser for et dyr som på så mange måter er så likt mennesket, både biologisk og atferdsmessig? Det er ikke mulig å forstå hvordan disse som er så like oss har mindre verdi enn oss. Jeg blir forferdelig trist når jeg tenker på alt det vi gjør mot dyr, all den smerte mennesket påfører andre dyr til fordel for seg selv. Dessverre er det også viktig å ha en pragmatisk holdning. Siden dyreforsøk eksisterer må vi prøve å forbedre levevilkårene for alle som holdes i fangenskap. Bur er ikke bra, men større bur hvor dyrene kan utfolde seg litt og oppføre seg mer slik de ville gjort i frihet er tross alt en forbedring. I små betongbur lider dyrene og blir ofte gale av mangel på kontakt med artsfrender og av ren kjedsomhet.

- Hvilke forandringer er mest påtrengende?

- Det er mange problemer, og drastisk handling er nødvendig for å finne løsninger. Global oppvarming går stadig raskere. Ørkenspredning, oversvømmelser, overbefolkning, sult og fortvilelse er så altfor vanlig. Vekst i menneskebefolkningen tar mer og mer av områder som har tilhørt andre dyrearter. Vi som bor i rike land må kutte ned på forbruk og levestandard. Vi må også forbedre standarden for de fattigste. Mange bor i områder hvor miljøet er så forurenset at det dreper dem.

Vi kan ikke gi opp

- Det verste er å se når unge mennesker gir opp håpet, når de ikke lenger tror på noen utvei og at det ikke er noe å gjøre med det. Der ser jeg den viktigste rollen for mitt Roots & Shoots nettverk. Unge mennesker må erfare at det er mulig å forbedre sin situasjon og få til forandringer. Det er helt utrolig å se hva noen av disse gruppene har fått til i nærmiljøene og hvordan de ser at de har bidradd til noe positivt.

- Hvordan startet Roots & Shoots, og hva håper du kan oppnås?

- Det har aldri eksistert noen miljøopplæring i Tanzania, og mange unge der har verken sett fri natur eller ville dyr. Hvordan kan de verdsette noe de ikke vet noe om? Roots & Shoots begynte på verandaen min i 1991 med noen av de lokale ungdommene. Først pratet vi om høner på markedet, om de lider. Alle hadde sett høner som ble båret etter bena langs landeveien. Det kunne de forholde seg til. Derfra utvidet vi diskusjonen. De besluttet å starte grupper på skolen for å lære mer om naturvern og hva de kunne gjøre praktisk. I 1994 ble vi et internasjonalt nettverk og i dag er det Roots & Shoots grupper med barn og ungdom, ved skoler, universiteter og fritidsgrupper, i mer enn 90 land. Hver gruppe velger tre prosjekter ut fra det som er viktigst for dem i lokalsamfunnet. Det eneste jeg ber om er at prosjektene dekker tre hovedgrupper: mennesker, dyr og miljø. Jeg har besøkt mange av disse gruppene og blitt utrolig imponert av det de har oppnådd. Like viktig er det å se at tradisjonelle barrierer rives ned; mellom gamle og unge, mellom raser og kjønn, og ikke minst mellom dyr og mennesker. I en verden full av konflikter er dette uvurderlig. Nøkkelen er hele tiden at hvert eneste individ er viktig, og at hvert eneste individ kan bidra til å gjøre verden til et bedre sted.

- Problemene du skildrer kan virke overveldende. Tror du virkelig at det er håp og at vi kan gjøre noe med alt dette?

- Jeg er ukuelig optimist! Og jeg tror vi har en forpliktelse til å forbli optimister. Når jeg ser barn og hvordan de tenker, hvordan de har en sterk forbindelse mellom hode og hjerte, tror jeg vi har grunn til optimisme. Naturen rundt oss har vist at den er sterk. Den har overkommet vanskeligheter tidligere, noen av dem veldig alvorlige. Vi får bare håpe at vi ikke har ødelagt dens motstandskraft for mye. Jeg har også stor tro på menneskehjernen. Vi har en tendens til aldri å gi opp. Til tross for at vi ødelegger verden rundt oss i et stadig raskere tempo, kan jeg bare tro at vi vil klare å komme opp med noen kreative løsninger som vil virke. Vi vet aldri hva som lurer rundt neste sving, men vi vet at vi må få våre samfunn til å fungere annerledes. Det er helt sikkert. Retningen nå er ikke lovende, men vi har fremdeles muligheter. Vi må bare være oppmerksomme på våre valg. Så lenge det er liv er det håp, det tror jeg virkelig. Men jo raskere vi handler, jo mer håp er det. La oss ikke vente til det er for sent.