Å skape et trygt rom
Traumer er ikke rasjonelle, og løsningen kan være noe annet enn å mobilisere sinnets kognitive evner, skriver Bessel van der Kolk.
Hvis vi har en forståelse for at traumatiserte barn og voksne blir sittende fast i kamp/fluktmodus eller er kronisk avstengte, hvordan kan vi så hjelpe dem til å deaktivere disse forsvarsmekanismene som en gang sørget for at de overlevde? Enkelte av de som jobber med traumeoverlevende har en intuitiv begavelse for nettopp dette.
Steve Gross var leder for lekeprogrammet på the Trauma Center. Han gikk ofte rundt på klinikken med en badeball i sterke farger, og når han så sinte eller tilstivnede barn på venterommet, pleide han å smile til dem. Barna responderte sjelden.
Litt senere gikk han tilbake og mistet «tilfeldigvis» ballen i nærheten av et barn. Idet Steve lente seg frem for å plukke opp ballen, dyttet han den forsiktig i retning av barnet, som vanligvis dyttet den halvhjertet tilbake. Gradvis ble ballen sendt frem og tilbake, og ganske snart smilte begge parter.
Fra enkle, rytmisk samstemte bevegelser, hadde Steve skapt et lite, trygt rom der det systemet som er knyttet til sosialt engasjement kunne gjenoppstå. På samme måte kan alvorlig traumatiserte mennesker få mer ut av å hjelpe til med å ordne stoler i forkant av et møte, eller å tromme frem en rytme på stolsetene, enn de ville fått av å sitte på disse stolene og diskutere feil i livene sine.
En ting er sikkert: Å kjefte på noen som allerede har mistet kontrollen kan bare føre til ytterligere feilregulering. Akkurat som hunder gjemmer seg hvis man skriker, og logrer når man snakker blidt og syngende, reagerer vi mennesker på sinte stemmer med frykt, sinne eller avstengning, og på lekne tonefall med å åpne oss og slappe av. Vi kan rett og slett ikke annet enn å reagere på disse trygghets- og faresignalene.
Dessverre har utdanningssystemet vårt, i likhet med mange av de metodene som hevder å behandle traumer, en tendens til å omgå dette emosjons-engasjements-systemet og i stedet fokusere på å mobilisere sinnets kognitive evner. Til tross for den veldokumenterte innvirkningen sinne, frykt og angst har på fornuftsevnen, fortsetter mange behandlingsregimer å overse behovet for å vekke hjernens trygghetssystem før man prøver å fremme nye måter å tenke på.
Det siste som burde strykes fra timeplanen i skolene er kor, kroppsøving, friminutt og alt annet som innebærer bevegelse, lek og lystfull deltakelse. Når barn er i opposisjon eller forsvar, er numne eller rasende, er det også viktig å anerkjenne at den slags «dårlig oppførsel» kan være en repetisjon av handlingsmønstre som ble etablert for å overleve alvorlige trusler, selv om de er ekstremt provoserende eller usjarmerende.
Les mer om boken her:
