Dyr har noe å lære oss om traumer
Hvis ikke kropp og sinn ivaretas som en enhet, vil vi verken forstå eller kunne helbrede traumer på et dypere plan, skriver Peter A. Levine.
Har du merkelige symptomer ingen ser ut til å kunne forklare, kan de komme av traumereaksjoner på en tidligere hendelse du kanskje ikke engang husker. Det er du ikke alene om. Og du er ikke gal. Det finnes en rasjonell forklaring på det du opplever. Du er ikke uopprettelig skadet, og det er mulig å ta brodden av eller til og med bli kvitt symptomene.
Vi vet at sinnet blir dypt endret ved et traume. En person som for eksempel er involvert i en bilulykke, vil til å begynne med være beskyttet mot å reagere emosjonelt, til og med mot en tydelig erindring eller fornemmelse av hva som egentlig skjedde. Disse usedvanlige mekanismene (f.eks. dissosiasjon og fornektelse) gjør at vi kommer oss gjennom kritiske perioder i håp om, og i påvente av, et tryggere tidspunkt og sted, der disse endrede tilstandene etter hvert «går over».
Kroppen har en tilsvarende dyptgripende reaksjon på traumer. Den spenner seg i beredskap, knyter seg i frykt, fryser til og bryter sammen i hjelpeløs nød. Når sinnets beskyttende reaksjon på overveldelse går tilbake til normalen, skal også kroppen normaliseres etter episoden. Men når denne restituerende prosessen forpurres, blir effekten av traumet fastlåst. Vedkommende traumatiseres.
Hvis ikke kropp og sinn ivaretas som en enhet, vil vi verken forstå eller kunne helbrede traumer på et dypere plan. Jeg ser ikke på posttraumatisk stresslidelse (PTSD) som en sykdom man skal håndtere, undertrykke eller tilpasse seg, men som en konsekvens av at en naturlig prosess har gått skeis. Traumeheling krever at den levende, følende organismen det gjelder har en direkte erfaring.
Vi er nærmere beslektet med våre firbente venner enn vi kanskje ønsker å tro. De ufrivillige og instinktive delene av menneskets hjerne og nervesystem er i praksis identiske med andre pattedyrs, til og med reptilers. Ettersom de delene av hjernen som aktiveres ved en situasjon vi opplever som livstruende også er de delene vi har til felles med dyr, kan vi lære mye ved å studere hvordan visse dyr, som impalaen, unngår traumatisering.
I motsetning til ville dyr som føler seg truet, har vi mennesker aldri hatt lett for å velge mellom kamp eller flukt. Dette dilemmaet stammer (i hvert fall delvis) fra det faktum at vi som art har spilt rollen som både jeger og byttedyr. Selv om mange prehistoriske folkeslag var jegere, satt de mange av dagens lange timer sammenkrøpet tett inntil hverandre i kalde huler i visshet om at de når som helst kunne bli fanget og revet i filler.
Våre muligheter for å overleve økte etter hvert som vi samlet oss i større grupper, oppdaget ilden og skapte verktøy, mange av dem brukt til jakt og selvforsvar. Det genetiske minnet av å være et lett bytte har imidlertid festet seg i hjernen og nervesystemet vårt. I mangel av impalaens hurtighet og den snikende gepardens livsfarlige tenner og klør, vil menneskehjernen ofte betvile sin egen evne til livsbevarende handling.
Denne usikkerheten har gjort oss spesielt sårbare for den sterke innvirkningen et traume kan ha. Dyr, som den smidige og spretne impalaen, vet at de er et bytte og har nær kontakt med sine overlevelsesevner. De fornemmer hva de må og ikke må gjøre. På samme måte blir den elegante geparden en selvsikker jeger på grunn av sine livsfarlige tenner og klør og evnen til å sprinte hundre og ti kilometer i timen.
Denne grenseoppgangen er ikke like tydelig for menneskedyret. Når vi blir konfrontert med en livstruende situasjon, kan vår rasjonelle hjerne bli forvirret og overstyre instinktive impulser. Vi stivner bokstavelig talt av skrekk, noe som vil føre til dannelsen av traumesymptomer.
Ville dyr kvitter seg instinktivt med all sin komprimerte energi og utvikler sjelden belastende symptomer. Vi mennesker er ikke like flinke på dette feltet. Når vi ikke klarer å utlade disse sterke kreftene, blir vi traumeofre. I våre ofte mislykkede forsøk på å frigjøre denne typen energi, kan vi bli helt oppslukt av den.
Akkurat som en møll som trekkes mot flammen, kan vi ubevisst og gjentatte ganger skape situasjoner som rommer muligheten for å frigjøre oss fra traumefellen, men uten riktige verktøy og ressurser, vil de fleste av oss mislykkes. Konsekvensen er sørgelig nok at mange blir plaget av frykt og angst og blir aldri helt og fullt ut i stand til å kjenne seg hjemme i verken oss selv eller verden.
Mange krigsveteraner og voldtektsofre gjenkjenner dette scenariet så altfor godt. De kan bruke måneder eller år på å snakke om opplevelsene sine, gjenoppleve dem, gi uttrykk for sinne, frykt og sorg, men så lenge de ikke gjennomgår den primitive «immobilitets-responsen» og frigjør den gjenværende energien, blir de ofte sittende fast i den traumatiske labyrinten og oppleve en vedvarende nødstilstand.
Både kilden til og konsekvensene av traumer er vidtfavnende og ofte skjult for vår bevissthet. Blant disse er naturkatastrofer (f.eks. jordskjelv, orkan, flom og brann), eksponering for vold, ulykker, fall, alvorlig sykdom, plutselig dødsfall (f.eks. en nær og kjær), kirurgiske og andre nødvendige medisinske og tannhelsemessige inngrep, vanskelig fødsel og til og med høyt stressnivå under svangerskap.
Heldigvis kan den samme enorme energien som skaper traumesymptomer, med riktig tilnærming og mobilisering, transformere traumer og løfte oss til nye nivåer av heling, mestring og til og med visdom. Et forløst traume er en stor gave, det bringer oss tilbake til en naturlig verden av flyt, balanse, kjærlighet og medfølelse.
Etter å ha jobbet med mennesker som er blitt traumatisert på omtrent alle tenkbare måter, er jeg overbevist om at vi mennesker har en iboende evne til å hele, ikke bare oss selv, men også vår verden, fra belastende traumepåvirkning.
Les mer om boken her:
