Utvikling trenger kaos
Kan det tenkes at vi hindrer ekte livsutfoldelse når vi vil for mye, når vi vil planlegge hvordan livet skal være i for stor grad? spør psykoterapeut Astri Hognestad.
Prosessen med å bli det mennesket vi i bunn og grunn er, kunne leve i pakt med den vi er innerst inne, krever tid og indre arbeid. Og det krever å kunne romme kaos inntil det tar form. Det skjer ved at vi lærer å gjenkjenne følelser og situasjoner som minner om tidligere erfaringer og relasjoner. Vi lærer forhåpentligvis å skille mellom det som er påført oss av andre og det som er vårt eget.
Vi er i konstant utvikling. Relasjoner utvikles, stagnerer og rystes, kanskje for å kunne åpne opp for nye muligheter. Vi må gi slipp, og vi må tåle å måtte være den som går videre i en relasjon. Våre evner utfordres og utvikles. Vi blir mer bevisste mennesker, det vil si at vi blir mer klar over hva som styrer oss og kan etter hvert komme ut av våre tvangstrøyer, våre ubevisste erfaringer og følelser. Vi kan ta bevisste valg, vi vet mer om hvem vi er.
Når det har vært investert for mye energi i et spesielt synspunkt, oppfatning av eller holdning til en situasjon eller til livet generelt, vil energien flyte til det motsatte. Men det er fortsatt bevisstheten, jeget, som må vurdere det som skjer og ta stilling til det nye som presser på.
Utsagnet om at livet trives best på kanten av kaos er hentet fra biologien, men den gjelder for mange områder av livet. Når vi observerer våre tanker og følelser i en kaotisk tid, så merker vi at de oppstår hulter til bulter og farer hit og dit, men utkrystalliserer seg til noe nytt hvis prosessen får forløpe naturlig og i noen tilfeller med støtte fra et annet menneske. Innenfor kvanteverdenen oppstår alt ut ifra «en turbulent sjø», der alt befinner seg i en superposisjon, partikler som ikke utgjør noe solid, men er spredt utover i rommet. Det er kaos i ordets opprinnelige forstand, det som ennå ikke har form.
Kan det tenkes at vi hindrer ekte livsutfoldelse når vi vil for mye, når vi vil planlegge hvordan livet skal være i for stor grad? Det virker som livet på alle nivåer inneholder kaos for at utvikling skal skje, for at orden skal oppstå på et nytt plan. Det kan være en stor utfordring å utholde og akseptere kaos som en naturlig del av livet. Men slik kan vi være medskapere ut ifra et nytt syn på verden og livet der vi finner en balanse mellom å observere hva som skjer og handle i et videre perspektiv. Vi utfordres til å la det formløse, kaoset, finne sin form.
Vi ser ofte at noe nytt, et tryggere grunnlag, vokser frem når et menneske kan tillate seg å være i det kaoset utløst av en krise. Sorteringsarbeid og gjenoppretting av kontakten med følelser er selvsagt en del av det, men ingenting skjer uten at vedkommende også lar noe skje, gir seg hen til prosessen. «Let be and let God», er et treffende uttrykk for nettopp dette. Om vi skulle oversette uttrykket til et mer allmennmenneskelig språk, kunne vi si: «Gi slipp, og la prosessen virke».
Les mer om boken her:
