Ung, rik og bevisst
Av Jaqueline Pratt
Hva skjer når unge aktivister arver en formue? Noen av dem kommer sammen for å finne ut hva de kan gjøre for å bidra til en bedre verden.
Rundt 70 rike ungdommer møtes til en Making Money Make Change konferanse i Connecticut, USA, for å snakke om hva de kan gjøre med pengene sine. De føler sosialt ansvar og opplever rikdommen både som en ressurs og som en utfordring. I enkelte kretser oppfattes ’rik’ som noe i nærheten av et skjellsord, og mange unge forsøker å skjule formuen. Gjennom Make Change-nettverket blir de mer fortrolige med situasjonen og med hvordan de kan bidra til et bedre samfunn.
Ved denne konferansen får de innledninger om miljøjus, sosialt ansvarlige investeringer, filantropi og diskriminering, penger og partnerforhold og det vanskelige spørsmålet: Hvor mye er nok?
Noen går inn for å gi bort alt. Karen Pittelman, 23, la sine 3 millioner dollar inn i en stiftelse for vanskeligstilte kvinner og beholdt 15 tusen dollar selv. Andre legger inn penger i pilotprosjekter eller støtter opp under etablert veldedighet. Noen er på et mer undersøkende stadium.
Mange av de unge har et annet forhold til filantropi enn foreldrene. Tradisjonelt har de rike gjerne støttet ting som ligger deres egne verdier nær, forskjellige former for kunst eller deres alma mater. Eller de kan støtte trengende, men uten på noen måte å forandre det underliggende økonomiske systemet som skaper nød. Det som imidlertid opptar mange av disse unge er å fjerne urimelige økonomiske hierarkier, inkludert slike som bygges opp rundt rase, kjønn, seksualitet, religion og nasjonalitet.
Hvorfor ønsker de å forandre et system som de – i alle fall på overflaten – tjener på? Hver av dem har sin personlige historie om en familieformue og aktivisme. Her er tre som forteller litt om seg selv:
Ian Simmons, 26, arver en forsikringsformue. Foreldrene har vært engasjert i internasjonalt bistandsarbeid. Han har reist mye med familien og møtt alle slags folk rundt i verden. Han husker hvordan foreldrene tok med samfunnsaktivister hjem til middag.
”Jeg opplevde dem som lykkelige,” sier han. ”Jeg ble oppdratt i en tro på at våre liv er forbundet med hverandre. Jeg tar det personlig, når andre blir urettferdig behandlet.”
Som barn syntes Simmons det var flaut å ta med venner hjem – huset var for stort og flott. Nå er han mer åpen om sin egen situasjon.
Senere har han som ledd i utdannelsen arbeidet i en rekke forskjellige bransjer.
”Jeg fikk for vane å utfordre meg selv ved å gå ut over mine egne rammer for trygghet og behagelighet,” sier han. Ved Harvard-universitetet samlet han inn 30 000 dollar fra tidligere studenter for å rykke inn en større politisk annonse i avisen Boston Globe. Han var også en pådriver for at studentene skulle være politisk og sosialt aktive i sommerferiene, til fordel for fattige og lavtlønte samfunnsgrupper.
Gita Drury, 28, er arving til bestefarens gründerformue i et av verdens største selskaper for søppelhåndtering. Drurys mor var også filantrop og sterkt samfunnsengasjert. Drury selv ble politisk vekket da hun intervjuet kvinner i fengsel.
”Det fikk meg til å innse at folk, og særlig kvinner, settes i fengsel mer av økonomiske grunner enn på grunn av vold og annen kriminalitet,” sier hun. ”Den nåværende fordelingen av rikdom er ikke bærekraftig. Ingen kan være interessert i at det fortsetter slik.”
Drury begynte tidlig å sette seg inn i økonomiske forhold, men hadde ingen samtidige å diskutere med. Utfordringene stod i kø, ikke minst ved at hennes egne penger kom fra en virksomhet belastet med store miljøsynder. Hun ble etter hvert med på å grunnlegge Active Element Foundation, en stiftelse som kopler kunstnere og andre aktivister sammen med givere. Hun er også med i fire andre grupper som organiserer giver-virksomhet.
Jamie Schweser, 29, arvet sine foreldre da de solgte sin forretningsvirksomhet. Schweser forteller at han ble inspirert av foreldre som støttet ham og lærte ham om godhet og medmenneskelighet.
”Det er viktigere å gjøre det som er riktig enn det jeg tror er fordelaktig for meg selv,” sier han. ”Som jøde må jeg tenke på holocaust, og hvor annerledes det hadde vært hvis rettferd hadde stått først. Rettferdighet er viktigere enn meg, Jamie.”
På videregående tok han politisk standpunkt ved å protestere mot gulfkrigen. Senere leste han No More Prisons og ble engasjert i fengselsaktivisme. Uventet fikk han så arven.
”Til å begynne med var jeg ganske oppkjørt og klar til å sette i gang med pengene, men jeg var ikke klar over hvor mye jeg ennå trengte å lære.”
Arven åpnet en rekke nye veier, og han visste ikke hvor han skulle gå videre.
Hvorfor vil han bruke pengene på sosial endring?
”Det er viktig å utfordre tanken om at sosial ulikhet er noe som kommer meg selv til gode. Hver dag ser jeg hvor mye smerte og trengsel det er rundt meg. Det blir sårt inn til margen, når jeg så ser nærmere på meg selv og ser bare overflod.”
Det er viktig for Schweser å ha kontakt med andre unge givere, ikke bare for å bli dyktigere men også for emosjonell støtte.
”Jeg var engstelig og hadde mange spørsmål om aktivisme og det at jeg plutselig satt med mange penger,” sier han. ”Jeg kjenner mange enestående og forståelsesfulle mennesker, men de fleste av mine samtidige klarer ikke å kople aktivisme med rikdom. Jeg blir lett isolert.” Han legger til at ”det finnes tusen grunner til å påta seg medmenneskelige utfordringer. Penger er bare én grunn.”
Schweser brukte pengene til å starte gruppen Cheddar for Change, hvor unge med forskjellig bakgrunn gir til grasrotprosjekter. Gjennom kretsen Peace through Justice samlet han inn 90 tusen dollar ved en tidligere Make Money Make Change konferanse til en rekke grasrotorganisasjoner.
Gaver med sosial forandring som siktemål utgjør bare tre prosent av USAs filantropi. Men stadig flere blir med blant disse unge giverne, selv om de bare utgjør en brøkdel av USAs unge rike. Uansett målestokk og pengemengde – Schweser er tydelig på hvilken egenverdi som ligger i det å gi: ”Ingen sum penger kan oppveie selve det å gjøre hva du virkelig tror på og hva du oppfatter som godt.”
Kilde: Jaqueline Pratt i YES, Winter 2003
Utdrag fra Flux livsfilosofisk magasin #45 «Gi-kultur» (2006)